Etter den originale ruteplanen skulle vi egentlig slite oss over Vikafjellet i dag. Heldigvis ordnet det seg til det bedre, en båttur. Gøril, nabo og hybelkamerat av Frode jobber på en turistbåt som går mellom Slinde og Gudvang. Hun ordner sånn at vi fikk sitte på denne fantastidske turen som ikke bare er usedvanlig vakker, men som også sparer oss for 8 mil og et fjell. Vi blir godt tatt imot om bord og sammen med resten av turistene nyter vi turen og den gode maten om bord. Tusen takk til Gøril og de andre om bord!Dessverre måtte jeg fort bite i meg mine ord om at når vi ikke var blitt syke til nå på turen, kom vi heller ikke til å bli det. Jeg var ikke før kommet ombor før jeg kjente en snikende kvalme komme sigende. Det 
hele var et faktum, spysyk for første gang på 14 år. Båtturen gikk rimelig greit, men då vi kom frem til Gudvang kollapset jeg på en benk, omringet av masse japanske turister som ganske åpenbart hadde det svært så morsomt på min bekostning.
Syk eller ikke syk, vi måtte videre og den første strekningen gikk rimelig greit. Problemene kom med de første stigningene og hver meter var en kamp. Ca halvveis til Voss hadde vi lunsjstopp ved en butikk der jeg benyttet anledningen til å sove litt på en benk. Bjørghild forhører seg om terrenget fremover og en fantastisk hyggelig dame kan fortelle at det er bare slett og nedover hele veien videre. Fulle av nytt pågangsmot legger vi i vei, men en anelse skeptiske for dette hørtes nesten for godt ut til å være sant. Det var det ikke, strekningen var som en drøm å sykle.
hele var et faktum, spysyk for første gang på 14 år. Båtturen gikk rimelig greit, men då vi kom frem til Gudvang kollapset jeg på en benk, omringet av masse japanske turister som ganske åpenbart hadde det svært så morsomt på min bekostning.Syk eller ikke syk, vi måtte videre og den første strekningen gikk rimelig greit. Problemene kom med de første stigningene og hver meter var en kamp. Ca halvveis til Voss hadde vi lunsjstopp ved en butikk der jeg benyttet anledningen til å sove litt på en benk. Bjørghild forhører seg om terrenget fremover og en fantastisk hyggelig dame kan fortelle at det er bare slett og nedover hele veien videre. Fulle av nytt pågangsmot legger vi i vei, men en anelse skeptiske for dette hørtes nesten for godt ut til å være sant. Det var det ikke, strekningen var som en drøm å sykle.
Vel fremme på Voss finner vi en Statoilstasjon der vi nyter en velfortjent kopp te, får nattmat i form av boller og tips om bra teltplass ved nok en skole. Alt i alt en bra dag til tross for sykdom.
Reidun
1 kommentar:
No more vomit-free since ninety-three?
Legg inn en kommentar