dag 21 Galdesand - Sognefjøra

For noen dager siden snakket vi om at vi følte vi hadde kommet oss over faresonen for å bli syk eller få slitasjeskader. Vi har begge overlevd Finmark i bare en tynn ullgenser, og vi har begge hatt forbigående vondt i kneet. Men igjen blir vi tatt litt på sengen. Gårsdagens harde etappe ble litt for mye for kneet mitt og i dag har jeg ganske store smerter. Det går greit på flatmark, men med en gang det kommer en stigning er det som om kneet faller ut av ledd og må knekkes tilbake. Jeg trøster meg med at det ville kanskje vært enda vondere, men det hjelper lite når dagens etappe går over Sognefjellet – Nord-Europas høyeste fjellovergang på over 1300 meter. Men skal en se positivt på det vil det i dag ikke bli noen diskusjon om vi skal gå eller sykle de bratte stigningene opp mot toppen

Sognefjell har hele tiden vært et lite mål i seg selv. Det er siste fjellover gang på en stund og det er også det høyeste vi kommer. I tillegg er dette dagen når vi kommer tilbake til kysten og dagens etappe skal også ende hos familien til Frode hvor det venter en seng, en dusj og kanskje mat som ikke er laget på stormkjøkken

Vi begynte dagen som helter. En amerikansk familie slapp oss nesten ikke fri i iveren etter fortelle oss hvor imponert de var. Til slutt syklet vi derifra mens vi vinket som kongen og dronningen på 17. mai. Men tapt av synet, varte det ikke lenge før kneet gjorde kål på min heltestatus og tvang meg i kne. Det meste av stigningen måtte vi rett å slett gjøre gående

Sognefjellet har også turens råeste sikksakk bakke på den andre siden. Råheten kan illustreres med at vi ble nøtt til å ta en pause midt i bakken for å kjøle ned felgene etter all bremsingen. Det var etter min smak nesten for mye nedover og det varte såpass lenge at en rakk å tenke ut hvor katastrofalt det ville bli hvis en beregnet litt feil. Med tynne hjul og ingen demping er det lite som skal til før en mister kontroll. Men vi overlevde.

Vi kom fram til Sognefjøra sent på kvelden og ble hjertelig mottatt av foreldrene til Frode som sto klar med taco og reker. Til alle som har tatt imot oss og huset oss på denne turen: Jeg tror ikke dere vet hvor mye vi setter pris på det. Det er også vanskelig å forklare uten å virke masete. Det betyr hvert fall uendelig mye for oss og vi er evig takknemlig. Det ble sen kveld, men for en seng! Jeg sovnet på et øyeblikk, og det er noe som hører til skjeldenheten.

Bjørghild