Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å beskrive denne dagen. Det har vært så mye - målet er nådd og gleden er vanvittig. Det er vanskelig å beskrive den følelsen av å nå et mål som har ligget der så intenst så lenge. Det er selvfølgelig andre mål som har ligget der mye lengre og som er mye større, men dette har vært veldig konkret og vært et veldig viktig fokus de siste månedene
Det føles så teit å gi en rapport av dagen for den virker så alt for fjern. Evje er milevis borte, solen skinner og all svette og slit er glemt. Ja for det er mye svette og slit når en skal sykle 264 mil på 26 dager. Men ikke nok til at det sitter i kroppen så alt for lenge. Men det er vel kanskje i morgen jeg vil merke det. Men her kommer en liten rapport:
11 mil igjen: Regn. Hovden var selvfølgelig ikke den siste stigningen. Fra Evje skulle vi ta inn på noen småveier og dette innebar plutselig et nytt lite fjell.
8 mil igjen: Mye opp og ned. Så fant vi blåbær og Lindesnes ble nesten glemt en hel halvtime mens vi lesset innpå med antioksidanter.
4 mil igjen: Å ha fire mil igjen er ofte verre enn å ha fem. Dette gjelder med mye annet også. Fire er verken lite eller mye og det varer ekstra lenge. Som antropologstudent vil jeg kalle det en liminal fase, en kritisk fase som verken er enten eller og hvor alt kan skje. En fase en må gjennom for å komme videre her i livet, men som også er farlig fordi en kan gå fra vette og aldri komme ut. En av mine verste mareritt vil være å alltid ha fire mil igjen. Flatt.
2 ½ mil igjen: Så kom havet. Å ha 2 ½ mil igjen når du har syklet 263 mil er veldig rart. Om 2,5 mil skal vi ikke sykle mer. Da er det over. Da har jeg friheten til å velge å gå, ta buss eller bare sitte stille i lengre tid. Da skal jeg trille sykkelen til en tilhenger og feste den og sette meg inn i en bil. Det vil være en seier og en enorm belønning. Men også et tap. For om 2 ½ mil vil jeg bare ha de store og krevende målene igjen, de målene jeg ikke vet jeg vil nå og som til tider er skremmende å satse på. Mange av disse målene vet jeg ikke en gang hva er…
1 mil igjen: Det er latterlig å ha en mil igjen. Det er latterlig at denne ene mila er fylt med masse bratte oppoverbakker. Det er latterlig at veien er på sitt smaleste og mest svingete og er fylt med turisttrafikk og rånere. Det er latterlig at kneet begynner å verke
1 km igjen: Plutselig dukker fyrtårnet opp og jeg blir plutselig alvorlig trafikkfarlig. Kan på en måte ikke komme dit raskt nok. Det er bare oss og tårnet, alt i mellom av møtende biler og kronglete veier finnes ikke. Jeg overlever. Noe annet ville vært for dumt.
Lindesnes: Vi kommer gratis inn og må skrive i hedersboka for alle som har syklet Norge på langs. Jeg sier mye dumt fordi jeg ikke klarer å tenke. Jeg ringer hjem. Jeg spiser hedersis. Så kommer Åsa og Trygve som har invitert oss med på hytta. Igjen mangler jeg ord for hvor takknemlig jeg er. Alternativet ville være å sykle til Mandal som ligger 2 ½ mil unna og enda en natt i telt. Få kan fatte hvor lite lyst vi hadde til det.
8 mil igjen: Mye opp og ned. Så fant vi blåbær og Lindesnes ble nesten glemt en hel halvtime mens vi lesset innpå med antioksidanter.
4 mil igjen: Å ha fire mil igjen er ofte verre enn å ha fem. Dette gjelder med mye annet også. Fire er verken lite eller mye og det varer ekstra lenge. Som antropologstudent vil jeg kalle det en liminal fase, en kritisk fase som verken er enten eller og hvor alt kan skje. En fase en må gjennom for å komme videre her i livet, men som også er farlig fordi en kan gå fra vette og aldri komme ut. En av mine verste mareritt vil være å alltid ha fire mil igjen. Flatt.
2 ½ mil igjen: Så kom havet. Å ha 2 ½ mil igjen når du har syklet 263 mil er veldig rart. Om 2,5 mil skal vi ikke sykle mer. Da er det over. Da har jeg friheten til å velge å gå, ta buss eller bare sitte stille i lengre tid. Da skal jeg trille sykkelen til en tilhenger og feste den og sette meg inn i en bil. Det vil være en seier og en enorm belønning. Men også et tap. For om 2 ½ mil vil jeg bare ha de store og krevende målene igjen, de målene jeg ikke vet jeg vil nå og som til tider er skremmende å satse på. Mange av disse målene vet jeg ikke en gang hva er…
1 mil igjen: Det er latterlig å ha en mil igjen. Det er latterlig at denne ene mila er fylt med masse bratte oppoverbakker. Det er latterlig at veien er på sitt smaleste og mest svingete og er fylt med turisttrafikk og rånere. Det er latterlig at kneet begynner å verke
1 km igjen: Plutselig dukker fyrtårnet opp og jeg blir plutselig alvorlig trafikkfarlig. Kan på en måte ikke komme dit raskt nok. Det er bare oss og tårnet, alt i mellom av møtende biler og kronglete veier finnes ikke. Jeg overlever. Noe annet ville vært for dumt.
Lindesnes: Vi kommer gratis inn og må skrive i hedersboka for alle som har syklet Norge på langs. Jeg sier mye dumt fordi jeg ikke klarer å tenke. Jeg ringer hjem. Jeg spiser hedersis. Så kommer Åsa og Trygve som har invitert oss med på hytta. Igjen mangler jeg ord for hvor takknemlig jeg er. Alternativet ville være å sykle til Mandal som ligger 2 ½ mil unna og enda en natt i telt. Få kan fatte hvor lite lyst vi hadde til det.
Dermed var turen over… jeg fikk lov til å sette meg inn i bilen uten at det ble juks. Vi kjørte i fantastiske to timer før kom fram til Trygves sommerhus. Her ble en deilig middag med nyfisket fisk tilberedt mens vi dusjet. Til dessert var det en utsøkt gullerotkake (kaken jeg personlig mener burde fått navnet ” Verdens beste”). Det var øl, champagne og konjakk. Det var et kjempetrivelig selskap og det var noen herlige senger. Hva mer kan jeg si. Avslutningen kunne ikke bli bedre. Tusen takk til Åsa og Trygve!
Bjørghild
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar