dag 13 Mosjøen - Majavatn

I dag hadde vi turens korteste heldagsetappe på bare 9 mil og siden John er turistinformant utnyttet vi ham på det groveste og fikk en guidet tur rundt i byen etter en herlig frokost med gulost og salat fra gårsdagen (veldig etterlengtede pålegg!). I solskinn viste Mosjøen seg fra sin beste side og vi var begge enige om at dette var den fineste byen i Nord-Norge (selv om den ligger sør for polarsirkelen). Jeg tror også de må ha Nord- Norges hyggeligste sykkelreparatør (en andregenerasjon i yrke og svært så vittig) Han fikset mitt økende kjedeproblem (som har en tendens til å hoppe av når jeg har dårligst fart slik at jeg tryner fordi jeg ikke klarer å løsne beina fort nok) og smurte Reidun sin sykkel i alle ledd slik at de kunne gå enda forter (vet ikke helt hvor fornøyd jeg er med det). Kaffe i Sjøgata og turens første softis førte til at jeg helst ikke ville forlate.

Men John måtte på jobb og vi måtte videre. Dette var den første dagen på E6 på lenge og trafikken hadde blitt atskillig større. Målet var Majavatn - en strekning vi hadde hørt skulle være en seig oppoverbakke. Men gode minner fra et utall mange bilferier med min far langs denne strekningen gjorde det hele ganske hyggelig. Det er mulig jeg gikk Reidun litt på nervene for hver gang vi passerte en rasteplass jeg og pappa hadde stoppet på i fordums tid. Det er egentlig litt trist, for jeg har en følelse av at disse bilferiene hører fortiden til og det er mulig vi aldri vil gjøre det igjen. Men det var en hyggelig tid!

Vi begynner å briljere i stormkjøkkenferdigheter. For det meste går det i posegryter med ekstra grønsaker og coscos, og når Reidun ikke ser smugler jeg oppi litt hvitløk og kanel. Middagshvilen ble kort for i det maten var fortært ble vi overrasket av en hærskare med ville og blodtørstige knott. Vi sprayet luften med illeluktende myggspray uten at den gav noe mer effekt enn at vi ved siden av svettlukten nå også stinket illeluktende myggspray. De fleste har vel en gang opplevd å måtte springe fra disse svært så innpåslitende krypene en gang i grålysningen, men selv har jeg aldri opplevd liknede som dette. De var over alt – øyne, ører nese – de krøp under klærne og kom inn i munnen hvis vi pratet. Ikke vet jeg men jeg har mine tvil om at vår herres ustoppelige godhet når han er i stand til å skape slike innpåslitende kryp - for små, for mange og for resistent til gjøre noe med. Det er nesten fascinerende at et så lite og skjørt dyr, som en med letthet kan skvise med lillefingeren og som ikke utgjør noen videre betydning for verden, kan overmanne oss så overlegent. Hva med å heller gi denne styrken til utrydningstruede arter som faktisk verden har bruk for.

To mil fra Majavatn styret regnet ned og gjorde bakken like seige som profetien. Da vi endelig kom fram fikk vi tørke klærne på Majavatn Hotell, noe vi er evige takknemlige for. Vi fikk også campe på plenen deres og så gikk vi inn i en ny regn natt.

Bjørghild