dag 24 Odda - Hovden

Hvordan angriper man en dag som allerede ligger mellom 3-4 mil på etterskudd og som inneholder 3 fjelloverganger, en værmelding som ikke engang dine foreldre klarer å finne positive lysglimt i, og to syke mager. Det har vært en stadig mer trykkende stemning mellom oss, stadig kortere svar og en stadig kortere lunte.

Vi har flere ganger fått spørsmål om hvordan vi klarer å opprettholde vennskapet i løpet av en slik tur. Jeg har også lenge hatt planer om å skrive litt om dette, men jo lenger jeg har ventet har temaet blitt mer og mer betent. Selvfølgelig tar det på å sykle mellom 10-15 mil om dagen når bakkene går opp og ned og været er ubarmhjertig. Selvfølgelig blir en lei av å prøve å sove i telt når regnet trykker teltduken lengre og lengre ned. Selvfølgelig blir en lei når ikke en gang matpausene gir et lite pusterom og når en aldri får fred og ro til å gå på toalettet. Selvfølgelig har hver av oss forskjellige måter å reagere på og selvfølgelig blir det vanskeligere å forstå den andres reaksjon jo mer en tappes for energi. Selvfølgelig brytes alle høflighetsgrenser mer ned og lar denne økende frustrasjonen gå utover den en reiser sammen med og den en kjenner best

Når jeg er i Gratangen en hel sommer kan en fort bli lei. Min reaksjon er ofte at jeg blir uforskammet lystig og sangglad. Min søsters reaksjon er at hun blir uforskammet mutt og stille. Det er ikke behov for en Norge-på-langstur for at vi skal fly i tottene på hverandre på slutten av sommeren. Men dette har til nå bare ført til irrasjonelle handlinger som vi i ettertid virkelig kan le av. Og når jeg allerede er i denne klisjéverdenen kan jeg også putte inn et sitat fra kronpins Haakons bryllupstale til Mette-Marit: ”det er få jeg kan bli mer adrenalinsint på”. De er som kjent fremdeles gift. Balansegangen ligger vel mellom det å kunne bli sint og si ifra og det å kunne skvære opp. Bare en av delene blir fort feil

Mer bekymret (og til stadig større irritasjon for Reidun) er jeg for Reiduns helsetilstand. Hun er enda ikke frisk etter oppkastsyken og jeg har en misstanke om at næringsinntaket er på bunn. Men jo mer jeg spør og prater om det, jo mer masete virker det og mer irritert blir hun. Kan minnes hvor irritert jeg selv ble da Frode og Reidun hele tiden spurte hvordan det gikk med kneet mitt, men jeg klarer ikke å finne ut hva annet jeg kan gjøre enn å spørre en gang til. Jeg er redd at hun skal svime av... jeg tror ikke dette er helt forsvarlig.

Det var som om værgudene forsto at vi hadde nok å stri med i dag. Mens været raset rundt oss klarte vi merkelig nok å holde oss forholdsvis tørre. Vi fikk også turens lengste tunnel (7,5 km) litt overraskende på. Skal ærlig innrømme at denne dagen virket temmelig håpløs i begynnelsen, men som de fleste tunneler lysner det etter hvert på den andre siden. Selv om den siste fjellovergangen ble tatt gående kom vi oss til Hovden og her ryktes det om at det er nedoverbakke helt ned til Kristiansand.

Bjørghild