dag 19 Oppdal - Dombås

Våre beregninger av denne turen har igjen spilt oss et puss. Våre forventninger for Sør-Norge har igjen vist seg å være illusjoner med lite relevans i virkeligheten. Vi trodde Sør-Norge hadde flust med Statoil og Statoilkaffe, vi trodde Sør-Norge var befolket, vi trodde Sør-Norge alltid hadde fint vær. Våre høye tanker om sør har i dag slått uhelbredelige sprekker. Men så hadde vi helt glemt av at vi skulle over Dovre som kun er bebodd av barske moskus og bobiler. Da også moskusen nektet å vise seg kunne det hele virke like øde som Sennalandet i Finnmark

Ettersom gårsdagen ble overraskende lett, var vi svært klar over at dette bare betydde at stigningene lå framfor oss. Dette ville bli den første dagen i den hardeste delen av turen med en fjellovergang på nærmere 1000 meter på en rimelig trafikkert E6. Ved selve oppstigningen åpnet værgudene for slusene og lot regne de hadde spart på de siste dagene bombardere oss. Det var som Tor og Poseidon slo seg sammen for å vise oss naive sjeler hva ekte sørnorsk sommerregn var godt for. Vår håpefulle blåøydhet måtte igjen ta lærdom fra en nådeløs realisme

Når en er kliss vått inn til huden, og føttene er blitt så våte at de føles som svamper er det mange måter å reagere på. En kan velge å legge seg i fosterstilling, en kan bli sur og sint, en kan kaste sykkelen fra seg og haike med en bobil, en kan gå fra vette og begynne å tro at en er en moskus og tilbringe resten av sitt liv med å tygge næringsrik lav med den lokale moskusflokken. Jeg og Reidun har ofte løst disse situasjonene med å synge så høyt vi kan. Vet ikke om dette er i ren trass eller fortvilelse, men sangene er ofte relatert til regne, som for eksempel ”My favorit things” og ”I’m singing in the rain”. Høydepunktet ble ”it’s raining man”. Frode løste denne situasjonen med å sykle lengre fra oss…

På tross av regnet hadde vi et fantastisk unnarenn ned til Dombås hvor vi tok en velfortjent hvil. Men i det vi trodde at regnet ikke kunne bli verre økte det. På grunn av at vi ikke hadde noen tørre klær igjen og jeg hadde et økende mageproblem måtte vi kaste inn årene for dagen og erklære oss for værfast.

Dombås er egentlig ikke det ideelle stedet å være værfast på. Det er som å være i Indias mest hektiske strøk bortsett fra gjestfriheten. Ingen køsystem og mennesker over alt. Vi måtte tørke alle de våte klærne på kroppen da ingen hadde plass til oss noen steder. Vi prøvde å muntre opp tilværelsen med et slag kort, men fant fort ut at vi var like dårlig til å huske de bra spillene

Bjørghild