dag 26 Evje - Lindesnes

Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å beskrive denne dagen. Det har vært så mye - målet er nådd og gleden er vanvittig. Det er vanskelig å beskrive den følelsen av å nå et mål som har ligget der så intenst så lenge. Det er selvfølgelig andre mål som har ligget der mye lengre og som er mye større, men dette har vært veldig konkret og vært et veldig viktig fokus de siste månedene

Det føles så teit å gi en rapport av dagen for den virker så alt for fjern. Evje er milevis borte, solen skinner og all svette og slit er glemt. Ja for det er mye svette og slit når en skal sykle 264 mil på 26 dager. Men ikke nok til at det sitter i kroppen så alt for lenge. Men det er vel kanskje i morgen jeg vil merke det. Men her kommer en liten rapport:

11 mil igjen: Regn. Hovden var selvfølgelig ikke den siste stigningen. Fra Evje skulle vi ta inn på noen småveier og dette innebar plutselig et nytt lite fjell.

8 mil igjen: Mye opp og ned. Så fant vi blåbær og Lindesnes ble nesten glemt en hel halvtime mens vi lesset innpå med antioksidanter.

4 mil igjen: Å ha fire mil igjen er ofte verre enn å ha fem. Dette gjelder med mye annet også. Fire er verken lite eller mye og det varer ekstra lenge. Som antropologstudent vil jeg kalle det en liminal fase, en kritisk fase som verken er enten eller og hvor alt kan skje. En fase en må gjennom for å komme videre her i livet, men som også er farlig fordi en kan gå fra vette og aldri komme ut. En av mine verste mareritt vil være å alltid ha fire mil igjen. Flatt.

2 ½ mil igjen: Så kom havet. Å ha 2 ½ mil igjen når du har syklet 263 mil er veldig rart. Om 2,5 mil skal vi ikke sykle mer. Da er det over. Da har jeg friheten til å velge å gå, ta buss eller bare sitte stille i lengre tid. Da skal jeg trille sykkelen til en tilhenger og feste den og sette meg inn i en bil. Det vil være en seier og en enorm belønning. Men også et tap. For om 2 ½ mil vil jeg bare ha de store og krevende målene igjen, de målene jeg ikke vet jeg vil nå og som til tider er skremmende å satse på. Mange av disse målene vet jeg ikke en gang hva er…

1 mil igjen: Det er latterlig å ha en mil igjen. Det er latterlig at denne ene mila er fylt med masse bratte oppoverbakker. Det er latterlig at veien er på sitt smaleste og mest svingete og er fylt med turisttrafikk og rånere. Det er latterlig at kneet begynner å verke

1 km igjen: Plutselig dukker fyrtårnet opp og jeg blir plutselig alvorlig trafikkfarlig. Kan på en måte ikke komme dit raskt nok. Det er bare oss og tårnet, alt i mellom av møtende biler og kronglete veier finnes ikke. Jeg overlever. Noe annet ville vært for dumt.

Lindesnes: Vi kommer gratis inn og må skrive i hedersboka for alle som har syklet Norge på langs. Jeg sier mye dumt fordi jeg ikke klarer å tenke. Jeg ringer hjem. Jeg spiser hedersis. Så kommer Åsa og Trygve som har invitert oss med på hytta. Igjen mangler jeg ord for hvor takknemlig jeg er. Alternativet ville være å sykle til Mandal som ligger 2 ½ mil unna og enda en natt i telt. Få kan fatte hvor lite lyst vi hadde til det.

Dermed var turen over… jeg fikk lov til å sette meg inn i bilen uten at det ble juks. Vi kjørte i fantastiske to timer før kom fram til Trygves sommerhus. Her ble en deilig middag med nyfisket fisk tilberedt mens vi dusjet. Til dessert var det en utsøkt gullerotkake (kaken jeg personlig mener burde fått navnet ” Verdens beste”). Det var øl, champagne og konjakk. Det var et kjempetrivelig selskap og det var noen herlige senger. Hva mer kan jeg si. Avslutningen kunne ikke bli bedre. Tusen takk til Åsa og Trygve!

Bjørghild

dag 25 Hovden - Evje

Alle sier at Seterdalen fra nord til sør er en eneste slak nedoverbakke. En alkoholiker fra Hovden påsto også at dette var et område som ville legge Lofoten, Helgelandskysten og Vestlandet i skyggen. Jeg kan bekrefte at det var mye, om ikke bare, nedoverbakker, men Setersdalen kommer ikke på min topp 10 liste. Vi har tatt igjen de milene vi lå bak, men halvveis fikk vi det regnet vi egentlig skulle hatt i går over oss (det er da en ikke vil høre at det nesten aldri regner i disse områdene). Våt inn til huden og ingenting tørt å bytte til klarte vi likevel å holde farten oppe etter at vi hadde bestemt oss for å koste på oss en campinghytte bare vi kom oss til Evje. Skuffelsen var mer en stor da alle campingplassene var fulle da vi endelig var på Evje og regnet økte i styrke. Tanken på en siste natt i telt var rette og slett ulidelig og jeg har ikke tidligere på turene vært nærmere et sammenbrudd. Mindre enn ett døgn fra målet og ting har aldri sett så håpløst ut. Hvis noen hadde sakt at du skal få en varm seng hvis du kysser mine tær, hadde jeg muligens gjort det på tross av min tåfobi. Jeg hadde muligens også satt meg i en liten båt på Atlanterhavet hvis jeg hadde fått låne en varmeovn på tross av min båtskrekk. Jeg kunne til og med ha gjort noe kriminelt bare for å få en natt på glattcella (men Evje har ikke den slags fasiliteter)

Evje har en Hydro Texaco som er åpen 24 timer i døgnet. Og rett ved siden av bor moren til eieren av bensinstasjonen som har en fin plen. Dette var rett og slett vår beste mulighet. Etter å ha fått lov til å tørke klær på lagret til bensinstasjonen satte vi opp våre beste bambiøyne og ringte på hos moren. Vi fikk lov til å sett opp telt i hagen hennes og da teltet var satt opp og soveposen rullet ut, så jeg plutselig en ende på natten igjen. Mine tidligere irrasjonelle tanker ble ganske latterlige.

Bjørghild

dag 24 Odda - Hovden

Hvordan angriper man en dag som allerede ligger mellom 3-4 mil på etterskudd og som inneholder 3 fjelloverganger, en værmelding som ikke engang dine foreldre klarer å finne positive lysglimt i, og to syke mager. Det har vært en stadig mer trykkende stemning mellom oss, stadig kortere svar og en stadig kortere lunte.

Vi har flere ganger fått spørsmål om hvordan vi klarer å opprettholde vennskapet i løpet av en slik tur. Jeg har også lenge hatt planer om å skrive litt om dette, men jo lenger jeg har ventet har temaet blitt mer og mer betent. Selvfølgelig tar det på å sykle mellom 10-15 mil om dagen når bakkene går opp og ned og været er ubarmhjertig. Selvfølgelig blir en lei av å prøve å sove i telt når regnet trykker teltduken lengre og lengre ned. Selvfølgelig blir en lei når ikke en gang matpausene gir et lite pusterom og når en aldri får fred og ro til å gå på toalettet. Selvfølgelig har hver av oss forskjellige måter å reagere på og selvfølgelig blir det vanskeligere å forstå den andres reaksjon jo mer en tappes for energi. Selvfølgelig brytes alle høflighetsgrenser mer ned og lar denne økende frustrasjonen gå utover den en reiser sammen med og den en kjenner best

Når jeg er i Gratangen en hel sommer kan en fort bli lei. Min reaksjon er ofte at jeg blir uforskammet lystig og sangglad. Min søsters reaksjon er at hun blir uforskammet mutt og stille. Det er ikke behov for en Norge-på-langstur for at vi skal fly i tottene på hverandre på slutten av sommeren. Men dette har til nå bare ført til irrasjonelle handlinger som vi i ettertid virkelig kan le av. Og når jeg allerede er i denne klisjéverdenen kan jeg også putte inn et sitat fra kronpins Haakons bryllupstale til Mette-Marit: ”det er få jeg kan bli mer adrenalinsint på”. De er som kjent fremdeles gift. Balansegangen ligger vel mellom det å kunne bli sint og si ifra og det å kunne skvære opp. Bare en av delene blir fort feil

Mer bekymret (og til stadig større irritasjon for Reidun) er jeg for Reiduns helsetilstand. Hun er enda ikke frisk etter oppkastsyken og jeg har en misstanke om at næringsinntaket er på bunn. Men jo mer jeg spør og prater om det, jo mer masete virker det og mer irritert blir hun. Kan minnes hvor irritert jeg selv ble da Frode og Reidun hele tiden spurte hvordan det gikk med kneet mitt, men jeg klarer ikke å finne ut hva annet jeg kan gjøre enn å spørre en gang til. Jeg er redd at hun skal svime av... jeg tror ikke dette er helt forsvarlig.

Det var som om værgudene forsto at vi hadde nok å stri med i dag. Mens været raset rundt oss klarte vi merkelig nok å holde oss forholdsvis tørre. Vi fikk også turens lengste tunnel (7,5 km) litt overraskende på. Skal ærlig innrømme at denne dagen virket temmelig håpløs i begynnelsen, men som de fleste tunneler lysner det etter hvert på den andre siden. Selv om den siste fjellovergangen ble tatt gående kom vi oss til Hovden og her ryktes det om at det er nedoverbakke helt ned til Kristiansand.

Bjørghild

dag 23 Voss - Odda

Voss framstår som muligens en av de fineste bygdebyene jeg har vært i. Nå skal det være sagt at jeg har lite greie på hva som defineres som by og bygdeby, nordlending som jeg er det ikke mange butikkene som skal til før jeg føler jeg er i byen, men fint var det. Frokosten ble spist ved den gamle steinkirken og vi tok oss god tid for en gang skyld

Vår hyggelige Statoilvenn kunne også gledelig fortelle at det bare var nedover til Odda. Med magesyke og dårlig kne kunne ikke opplysningen være bedre, men vi visste også innerst inne at det ikke finnes bakker på 10 mil, hvert fall ikke nedoverbakker.

Det går sakte med oss og vi må ta mange pauser men det går framover formen til Reidun er betydelig bedre enn det den var i går. Hun er igjen i stand til å spise is, selv om jeg tror det mest er for å glede meg. Men ting ser bedre ut enn i går og solen skinner

Jeg har også i dag fått muligheten til å kjøre politibil. Midt i en mindre variant av sognefjellnedstigningen hadde jeg plutselig ikke lenger den gule jakka på bagasjebrettet mitt. Ikke var den lenger opp heller så det kunne se ut som jeg hadde mistet den for lenge siden. Det var da det kom en politibil og freidig som jeg er, anså jeg meg selv som en kvinne i nød. Enten er politiet på Voss umåtelig snille eller så er det befolkningen som er det (eller begge deler). De løste i hvert fall jakkemysteiet på en to tre og skysset meg tilbake til Reidun. Dette gav bare et enda bedre helhetlige bilde av Voss. Så planen nå er å finne seg en kar der ifra og flytte til en gård hvor en kan dyrke urter og yste ost. Det må muligens være en tilflyttet en, for jeg var ikke så god på å forstå dialekten.

Bjørghild

dag 22 Sogndal- Voss

Etter den originale ruteplanen skulle vi egentlig slite oss over Vikafjellet i dag. Heldigvis ordnet det seg til det bedre, en båttur. Gøril, nabo og hybelkamerat av Frode jobber på en turistbåt som går mellom Slinde og Gudvang. Hun ordner sånn at vi fikk sitte på denne fantastidske turen som ikke bare er usedvanlig vakker, men som også sparer oss for 8 mil og et fjell. Vi blir godt tatt imot om bord og sammen med resten av turistene nyter vi turen og den gode maten om bord. Tusen takk til Gøril og de andre om bord!

Dessverre måtte jeg fort bite i meg mine ord om at når vi ikke var blitt syke til nå på turen, kom vi heller ikke til å bli det. Jeg var ikke før kommet ombor før jeg kjente en snikende kvalme komme sigende. Det hele var et faktum, spysyk for første gang på 14 år. Båtturen gikk rimelig greit, men då vi kom frem til Gudvang kollapset jeg på en benk, omringet av masse japanske turister som ganske åpenbart hadde det svært så morsomt på min bekostning.
Syk eller ikke syk, vi måtte videre og den første strekningen gikk rimelig greit. Problemene kom med de første stigningene og hver meter var en kamp. Ca halvveis til Voss hadde vi lunsjstopp ved en butikk der jeg benyttet anledningen til å sove litt på en benk. Bjørghild forhører seg om terrenget fremover og en fantastisk hyggelig dame kan fortelle at det er bare slett og nedover hele veien videre. Fulle av nytt pågangsmot legger vi i vei, men en anelse skeptiske for dette hørtes nesten for godt ut til å være sant. Det var det ikke, strekningen var som en drøm å sykle.

Vel fremme på Voss finner vi en Statoilstasjon der vi nyter en velfortjent kopp te, får nattmat i form av boller og tips om bra teltplass ved nok en skole. Alt i alt en bra dag til tross for sykdom.

Reidun

dag 21 Galdesand - Sognefjøra

For noen dager siden snakket vi om at vi følte vi hadde kommet oss over faresonen for å bli syk eller få slitasjeskader. Vi har begge overlevd Finmark i bare en tynn ullgenser, og vi har begge hatt forbigående vondt i kneet. Men igjen blir vi tatt litt på sengen. Gårsdagens harde etappe ble litt for mye for kneet mitt og i dag har jeg ganske store smerter. Det går greit på flatmark, men med en gang det kommer en stigning er det som om kneet faller ut av ledd og må knekkes tilbake. Jeg trøster meg med at det ville kanskje vært enda vondere, men det hjelper lite når dagens etappe går over Sognefjellet – Nord-Europas høyeste fjellovergang på over 1300 meter. Men skal en se positivt på det vil det i dag ikke bli noen diskusjon om vi skal gå eller sykle de bratte stigningene opp mot toppen

Sognefjell har hele tiden vært et lite mål i seg selv. Det er siste fjellover gang på en stund og det er også det høyeste vi kommer. I tillegg er dette dagen når vi kommer tilbake til kysten og dagens etappe skal også ende hos familien til Frode hvor det venter en seng, en dusj og kanskje mat som ikke er laget på stormkjøkken

Vi begynte dagen som helter. En amerikansk familie slapp oss nesten ikke fri i iveren etter fortelle oss hvor imponert de var. Til slutt syklet vi derifra mens vi vinket som kongen og dronningen på 17. mai. Men tapt av synet, varte det ikke lenge før kneet gjorde kål på min heltestatus og tvang meg i kne. Det meste av stigningen måtte vi rett å slett gjøre gående

Sognefjellet har også turens råeste sikksakk bakke på den andre siden. Råheten kan illustreres med at vi ble nøtt til å ta en pause midt i bakken for å kjøle ned felgene etter all bremsingen. Det var etter min smak nesten for mye nedover og det varte såpass lenge at en rakk å tenke ut hvor katastrofalt det ville bli hvis en beregnet litt feil. Med tynne hjul og ingen demping er det lite som skal til før en mister kontroll. Men vi overlevde.

Vi kom fram til Sognefjøra sent på kvelden og ble hjertelig mottatt av foreldrene til Frode som sto klar med taco og reker. Til alle som har tatt imot oss og huset oss på denne turen: Jeg tror ikke dere vet hvor mye vi setter pris på det. Det er også vanskelig å forklare uten å virke masete. Det betyr hvert fall uendelig mye for oss og vi er evig takknemlig. Det ble sen kveld, men for en seng! Jeg sovnet på et øyeblikk, og det er noe som hører til skjeldenheten.

Bjørghild

dag 20 Dombås - Galdesand

Det er enkelte ting folk har en tendens til å si og fortelle oss som vi godt kunne være for uten. Dette gjelder særlig informasjon som kan ødelegge optimismen om et bedre vær. Når det silregner og himmelen er dekket med et ugjennomtrengelig grått skydekke, er denne optimismen svært skjør og vanskelig å opprettholde. Da vil en ikke høre informasjon som dette:

Det er 3, 5 grader over Dovre i dag
Dette er ikke noe regn å snakke om i forhold til det dere kommer til å møte i lengre sør
Jasså, dere skal kjempe med Heia i dag
Været skal vist bli dårligere i morgen….hehehe
Det er 20 grader i Ålesund i dag (dette var da jeg sto klissvåt, kald og søvnløs utenfor Statoil og personen hadde kun dette på hjertet)

La meg være uviten om været og alle andre umuligheter. Det hjelper meg ingenting å vite at det er fint vær i Ålesund!!!! Da er det bedre å lyve eller å holde kjeft!

På vei mot Lesja møtte vi vår andre kjendis. Jeg som ikke har hatt TV på to år og som ikke har fulgt med i sporten siden Trulsen og co vant OL i curling, viste ikke hvem Lars Berger var, men til alle andre uoppdaterte er han en habil skiskytter som også går langrenn. Dette vist både Frode og Reidun da vi syklet opp på siden av han i en treningsøkt. Men man kan aldri være for sikker så jeg måtte spørre for så å være freidig nok til å spørre om autografen til min lillesøster som har en drøm om å bli skiskytter. Hennes største helt er mulig Bjørndalen, men jeg kan vel ikke regne med at jeg skal sykle forbi han også. Han sa ja og jeg ble kjempeflau. Bortsett fra en litt ufrivillig autograf fra Stig Van Eik fra 10ende klasse (han som sang på Grand Prix med 200 desibel på øret og som mirakuløst overlevde uten varige men) har jeg har aldri spurt om autografen til noen før, og komme ikke til å gjøre det igjen. Det blir for flaut

Mellom oss og Våga sto nok et fjell på samme høyde som Dovre. Forskjellen var bare at stigningen var mye krappere og at det bare var en lite grusvei. Vi måtte igjen ta beina fatt. Her har vi alle en litt forskjellig oppfatning av det å gå i stede for å sykle. Reidun ser på dette som et tap og nesten litt juks. Jeg ser på det som avveksling fra det å sykle og føler at så lenge jeg dytter min egen sykkel og bagasje er det enda ikke juks. Det er heller ingen pause for Reidun har en gange som kan ta knekken på de fleste (spør Ida Sofie). Frode er nok litt på Reidun sin side, men er også min redning etter som han er veldig flink til å tilpasse tempoet til det jeg klarer. Takk Frode!

På toppen av fjellet ble vi møtt av den sterkeste motvinden under hele turen. Vi måtte sykle på rekk for å i det hele tatt komme framover og girene sto på de letteste selv i nedoverbakkene. Det var rett og slett en kamp mot vinden, men så lenge det ikke regnet følte jeg at vi hadde marginen på vår side. Dessuten var landskapet vilt og fagert og som tatt ut av nasjonalromantikkens mest dramatiske bilder.

Endra bedre ble det da vi bikket over kanten på den andre siden og hele fjellsiden var fylt med eldgamle tømmersetrer hele veien ned til et idyllisk Vågamo (som jeg vil kalle det norske svar på Todos Santos) Motvind ble til medvind og vi cruiset bort til Lom (hvor jeg endelig fikk studer en stavkirke på nært hold) og Galdesand hvor vi omsider campet. Fin dag!

Bjørghild

dag 19 Oppdal - Dombås

Våre beregninger av denne turen har igjen spilt oss et puss. Våre forventninger for Sør-Norge har igjen vist seg å være illusjoner med lite relevans i virkeligheten. Vi trodde Sør-Norge hadde flust med Statoil og Statoilkaffe, vi trodde Sør-Norge var befolket, vi trodde Sør-Norge alltid hadde fint vær. Våre høye tanker om sør har i dag slått uhelbredelige sprekker. Men så hadde vi helt glemt av at vi skulle over Dovre som kun er bebodd av barske moskus og bobiler. Da også moskusen nektet å vise seg kunne det hele virke like øde som Sennalandet i Finnmark

Ettersom gårsdagen ble overraskende lett, var vi svært klar over at dette bare betydde at stigningene lå framfor oss. Dette ville bli den første dagen i den hardeste delen av turen med en fjellovergang på nærmere 1000 meter på en rimelig trafikkert E6. Ved selve oppstigningen åpnet værgudene for slusene og lot regne de hadde spart på de siste dagene bombardere oss. Det var som Tor og Poseidon slo seg sammen for å vise oss naive sjeler hva ekte sørnorsk sommerregn var godt for. Vår håpefulle blåøydhet måtte igjen ta lærdom fra en nådeløs realisme

Når en er kliss vått inn til huden, og føttene er blitt så våte at de føles som svamper er det mange måter å reagere på. En kan velge å legge seg i fosterstilling, en kan bli sur og sint, en kan kaste sykkelen fra seg og haike med en bobil, en kan gå fra vette og begynne å tro at en er en moskus og tilbringe resten av sitt liv med å tygge næringsrik lav med den lokale moskusflokken. Jeg og Reidun har ofte løst disse situasjonene med å synge så høyt vi kan. Vet ikke om dette er i ren trass eller fortvilelse, men sangene er ofte relatert til regne, som for eksempel ”My favorit things” og ”I’m singing in the rain”. Høydepunktet ble ”it’s raining man”. Frode løste denne situasjonen med å sykle lengre fra oss…

På tross av regnet hadde vi et fantastisk unnarenn ned til Dombås hvor vi tok en velfortjent hvil. Men i det vi trodde at regnet ikke kunne bli verre økte det. På grunn av at vi ikke hadde noen tørre klær igjen og jeg hadde et økende mageproblem måtte vi kaste inn årene for dagen og erklære oss for værfast.

Dombås er egentlig ikke det ideelle stedet å være værfast på. Det er som å være i Indias mest hektiske strøk bortsett fra gjestfriheten. Ingen køsystem og mennesker over alt. Vi måtte tørke alle de våte klærne på kroppen da ingen hadde plass til oss noen steder. Vi prøvde å muntre opp tilværelsen med et slag kort, men fant fort ut at vi var like dårlig til å huske de bra spillene

Bjørghild

dag 18 Trondheim - Oppdal

Nok en nydelig dag, og etter oppladningen i Trondheim er vi klare for de utfordringene som måtte komme. Fra Trondheim får vi også følge av Frode som legger ut på langtur med kreativ oppakning og en felg som synger på siste verset. Dagen begynner bra med både jordbær- og ispause og sykkelsti, men med lovnaden om at de virkelige oppoverbakkene begynner etter Støren svirrende i bakhodet. Sant nok, men oppoverbakkene til Oppdal var virkelig ikke så ille som fryktet. Det går bare slakt oppover hele veien, ingen sak å sykle det her. Dessverre blir sykkelen til Frode bare værre og værre og han forlater oss i et desperat forsøk på å rekke sportsbutikken(e) på Oppdal (det er faktisk 3 av dem + Wistex!). Det hele ordner seg tilslutt og vi feirer på Peppes. Frode stakkar må sykle tilbake for å hente bagasjen sin som ble eltet igjen et par mil fra Oppdal.Mens han er borte finner vi en strålende teltplass på plenen utenforen skole, og bestemmer oss for at dette er en perfekt kveld for en pils:)

Reidun

dag 17 Trondheim

Jeg er ikke så flink til å holde hviledagen hellig. Jeg har stått opp tidlig og bakt rundstykker, mikset ny dose med rød pesto og byttet sykkelsko som holdt på å revne (til årets modell som er av den mer feminine sorten). Videre har jeg dummet meg ut for våre nye naboer, sprunget rundt i byen, sett lengtende etter sommerkjolene og lett etter patèpålegg med riktig smak. Deretter har jeg og Reidun vært på gløs for å oppdatere blogg, noe som endte med lite oppdatereing, men hungersnød og frustrasjon over at teknologien ikke vil det samme som oss. Til slutt har jeg spist et herremåltid med gratinert laks og pastasalat helt for meg selv ved siden av radioen. Et øyeblikk med herlig fred og ro og hvor det var deilig å bare være alene. Men så må en begynne å pakke og vaske og slette alle spor av at en har vært der. Og så kan en begynne å grue seg til morgendagens oppoverbakker. Føler det ligger i navnet. Vi skal til Oppdal

Bjørghild

dag 16 Inderøya - Trondheim

En herlig start på dagen, oppvåkning i en seng av at sola skinner deg i ansiktet intet er bedre når man skal være ute hele dagen. Fantastisk frokost ute i hagen med ferskt brød, fersk melk og hjemmelaget ost, kan det bli mer idyllisk enn det? Det var nesten vanskelig å dra selv om neste stopp var Trondheim og pausedag. Dessverre ble ikke syklingen like lett som vi hadde sett for oss. Vi hadde heldigvis ladet opp med en softis før vi begynte på strekningen mellom Mosvik og Leksvik, for maken til uendelig antall motbakker har jeg aldri opplevd i hele mitt liv. Det kan hende at varmen spilte litt inn også, men lykkelige var vi da vi endelig kom frem til Leksvik og kunne sette oss ned med lunsjen. Et herremåltid bestående av ost som Annike sendte med oss, frukt og is til avslutning. Etter heseblesende sykling fra Leksvik til Vanvikan i steikende sol, endte vi opp med å måtte vente ganske lenge på hurtigbåten til Trondheim, men vi nådde tilslutt det etterlengtede målet; bartebyen

Reidun

dag 15 Grong - Inderøy

I dag har lovnaden om sol endelig stemt fult ut. Vi har syklet i korte sykkelbukser og singlet og blitt solbrente. Det vil si jeg har blitt hummer i ansiktet og Reidun har blitt litt rød på skuldre men brun resten. Vi begynner også å bli flink i isspisisngen og en stopp ved en kiosk eller butikk ender fort med en is. Gigant sjokolade er til nå min favoritt. Igjen sykler vi mot kjente trakter. Dagens mål er Inderøya hvor jeg gikk på folkeskole. Her skulle vi få overnatte hos foreldrene til Sofie som er en god venninne fra Afrikastudiene og de vartet opp med herlig tomatsuppe med nystektbrød og dessert. Med fare for å få min mor på nakken vil jeg si at det er lenge siden jeg har spist så godt brød!

Vet liksom ikke helt hva jeg skal si mer om denne dagen. Den har vært mer eller mindre perfekt! Vi har kost oss i finværet og blitt veldig godt tatt imot på Inderøya! Tusen takk til alle på Vatn gård! Det er vanskelig å takke alle som tar oss imot nok! Vi setter i allefall uendelig pris på det!

Bjørghild

dag 14 Majavatn - Grong

Igjen vil jeg si litt om det å ligg i et telt. Denne gangen om det å høre på regnet som hamrer mot teltduken samtidig som du ser at lekkasjen nærmer seg. Dette er en ganske fortvilet situasjon hvor en blir liggende å lytte etter opphold i regnet. En teller tusendeler mellom dryppene og analyserer vær en dråpe i håp om å finne tegn på at regnet løyer. Men i natt sluttet det rett og slett ikke. Det bare latet som noen ganger bare for å poengtere sin styrke i det en trodde det var på vei til å slutte. Så måtte en begynne helt på nytt med å lytte ...analysere ....og håpe. Og jeg håpet hele natten gjennom. Hvis en skal trekke noe positivt ut av dette regnet kan jeg si at jeg har oppdaget en optimistisk side ved meg selv. Jeg slutter ikke å håpe på bedre vær. Dette er så optimistisk som jeg kan bli, men det er ikke verst bare det.

Regnet sluttet ikke på morgenen heller og vi satt værfast til kl 12 på Majavatn Hotell og supet kaffe til vi ble riktig så skjelvne. Strekningen mellom Majavatn og Grong er det lite å foretelle om. For det meste var det bare skog. Da er det bra det går nedover:)

Bjørghild

dag 13 Mosjøen - Majavatn

I dag hadde vi turens korteste heldagsetappe på bare 9 mil og siden John er turistinformant utnyttet vi ham på det groveste og fikk en guidet tur rundt i byen etter en herlig frokost med gulost og salat fra gårsdagen (veldig etterlengtede pålegg!). I solskinn viste Mosjøen seg fra sin beste side og vi var begge enige om at dette var den fineste byen i Nord-Norge (selv om den ligger sør for polarsirkelen). Jeg tror også de må ha Nord- Norges hyggeligste sykkelreparatør (en andregenerasjon i yrke og svært så vittig) Han fikset mitt økende kjedeproblem (som har en tendens til å hoppe av når jeg har dårligst fart slik at jeg tryner fordi jeg ikke klarer å løsne beina fort nok) og smurte Reidun sin sykkel i alle ledd slik at de kunne gå enda forter (vet ikke helt hvor fornøyd jeg er med det). Kaffe i Sjøgata og turens første softis førte til at jeg helst ikke ville forlate.

Men John måtte på jobb og vi måtte videre. Dette var den første dagen på E6 på lenge og trafikken hadde blitt atskillig større. Målet var Majavatn - en strekning vi hadde hørt skulle være en seig oppoverbakke. Men gode minner fra et utall mange bilferier med min far langs denne strekningen gjorde det hele ganske hyggelig. Det er mulig jeg gikk Reidun litt på nervene for hver gang vi passerte en rasteplass jeg og pappa hadde stoppet på i fordums tid. Det er egentlig litt trist, for jeg har en følelse av at disse bilferiene hører fortiden til og det er mulig vi aldri vil gjøre det igjen. Men det var en hyggelig tid!

Vi begynner å briljere i stormkjøkkenferdigheter. For det meste går det i posegryter med ekstra grønsaker og coscos, og når Reidun ikke ser smugler jeg oppi litt hvitløk og kanel. Middagshvilen ble kort for i det maten var fortært ble vi overrasket av en hærskare med ville og blodtørstige knott. Vi sprayet luften med illeluktende myggspray uten at den gav noe mer effekt enn at vi ved siden av svettlukten nå også stinket illeluktende myggspray. De fleste har vel en gang opplevd å måtte springe fra disse svært så innpåslitende krypene en gang i grålysningen, men selv har jeg aldri opplevd liknede som dette. De var over alt – øyne, ører nese – de krøp under klærne og kom inn i munnen hvis vi pratet. Ikke vet jeg men jeg har mine tvil om at vår herres ustoppelige godhet når han er i stand til å skape slike innpåslitende kryp - for små, for mange og for resistent til gjøre noe med. Det er nesten fascinerende at et så lite og skjørt dyr, som en med letthet kan skvise med lillefingeren og som ikke utgjør noen videre betydning for verden, kan overmanne oss så overlegent. Hva med å heller gi denne styrken til utrydningstruede arter som faktisk verden har bruk for.

To mil fra Majavatn styret regnet ned og gjorde bakken like seige som profetien. Da vi endelig kom fram fikk vi tørke klærne på Majavatn Hotell, noe vi er evige takknemlige for. Vi fikk også campe på plenen deres og så gikk vi inn i en ny regn natt.

Bjørghild

dag 12 (nesten) Nesna- Mosjøen

Vi hadde bestemt oss for en tidlig start for å komme tidlig til Mosjøen, men når en våkner opp i telt og hører regnet plaske ned utenfor er det lite som frister mer enn å pakke seg enda bedre ned i soveposen og late som om en ikke egentlig hørte klokka som ringte i det fjerne. Hele begynnelsen av dagen var preget av regn og spenningen over når dette fjellet lastebilsjåføren fra i går snakket om skulle tårne opp foran oss.Vi måtte opp en del heftige bakker, delvis til fots så vi må vel si oss enig i at det er et fjell før Nesna. Men som alltid, bratte bakker på den ene siden betyr en herlig nedkjøring på den andre siden og etter å ha studert fergeruta tråkket vi på for å rekke en tidligst mulig ferge.Været bedret seg betraktelig ut over dagen og det lette terrenget fra fergekaia mot Mosjøen gjorde det herlig å være sykkelturist.Vel fremme i Mosjøen ble vi møtt av John som stilte opp med husvære og dusj. Nydelig vafler fra reservebestemor i nabohuset og fantastisk middag bestående av den herligeste salat og tacowraps. EM-finalen og senger med ekte dyner og ekte sengetøy gjorde dagen fullkommen. Tusen takk John!

Reidun

dag 11 Ørnes - (nesten) Nesna

I morges våknet jeg opp og var svett. Dette var i en halvvåken tilstand vanskelig å forstå ettersom jeg begynner å bli vant med å fryse og jeg prøvde å løse det hele med å tulle meg mer inn og krype lengre ned i soveposen. Slik lå jeg helt til jeg våknet og merket at det var vanskelig å puste og forsto at det var varmt isteden for kaldt.

Helgelandskysten i fint vær er igjen en perle jeg ikke viste om. Flott dag med tre ferger som betyr mange pauser både på ferga og mens vi venter på at den skal komme. Dette førte til at vi tok litt av i isspisingen, så vi måtte kompensere med jordbær. Helgelandskysten byr endelig på det været vi har håpet på og slikt vær må nytes

Igjen har vi hatt bedre stormkjøkkemåltid. Om maten faktisk er så god som vi tror er vanskelig å si. Etter å ha syklet 10 -14 mil per dag blir en faktisk enormt glupsk og det meste går ned så lenge det kan tygges og svelges.Vi hadde en plan om å nå Nesna, men vi ble litt for optimistiske samtidig som vi ble heftet av feile fergeruter. Vi campet 3 mil ifra og i det vi fikk satt opp teltet var hadde regnværet nådd oss igjen

Bjørghild

dag 10 Bodø - Ørnes

Tror aldri jeg har sover så lenge i telt som vi gjorde i dag, vi kom seint i soveposene og derfor også seint ut av teltet og på syklene. I dag skulle vi endelig begynne på helgelandskysten, kanskje den vakreste delen av Norges langstrakte kyst? Dessverre er den nordlige delen ganske folketom, og derfor ganske fri for både butikker og bensinstasjoner. Dette er ikke så greit for syklister som har dagens største lyspunkt hver gang de kan trille inn på en statoilstasjon og fylle koppen med herlig maskinkaffe. På den dag syklet vi også inn i vår hundrede mil på denne turen og siden det også var som ville vi desperat feire med en is.Tilslutt, et kvarter før stengetid kom vi til et kooperativ, isen var i boks og dagen reddet.Etter en bedre stormkjøkkenmiddag syklet vi videre til Ørnes der vi muligens var så freidige at vi satte opp telte vårt i en hage, vi hadde litt angst for at noen skulle komme og jage oss bort men det gikk bra..

Reidun

dag 9 Våtvoll - Bodø

Regn. Gud hvor vi er lei dette regnet. Gårsdagens ukritiske valg av teltplass straffet seg for. Omsider trakk vannet gjennom teltduken. De våte sokkene fra i går er fremdeles like våte og de tilsynelatende regntette jakkene og skotrekkene har sine begrensninger. I dag har jeg tenkt litt på at dette ikke er helt en sykkelferie. En sykkelferie hvor en sykler fra den ene solskinsplassen til den andre solskinsplassen. Hvor en sykler fra den ene koselige landsbyen til den andre og hvor hver kveld ender på den lokale puben hvor alle er i et lystig lag. Dette er der imot en manndomsprøve. Å sykle dagen lang i regn er ikke ferie. Det er kaldt, vått og slitsomt. Og det er langt mellom Statoilstasjoene med varm kaffe. Men jeg angrer ikke.

Men dagen har ikke vært uten lyspunkt. Ved Svolvær kom vi oss på hurtigrute og vi fikk i 6 timer ha på oss tørre ullester og joggebukse, og vi fikk spise turmaten vår i en svært fasjonabel kafè. De var rett og slett herlig å la livet flyte av sted uten å måtte selv være i fysisk aktivitet! Et lite stykke luksus som var riktig så godt for kropp og sjel og derfor vanskelig å forlate når vi nådde Bodø kl 02.00 på natta. Men sånn er sykkellivet

Bjørghild

Dag 8 Gratangen - Våtvoll (Gullesfjordbotn)

Etter en etterlengtet fridag på sofaen hjemme var det med blandete følelser vi gjorde oss klare til å sykle igjen. Værmeldingen lovte oss 10 grader, regn og motvind noe som gjorde det lite fristende å skulle tilbringe dagen på sykkelsetet.
Men som alltid så vi det bedre været foran oss i sør og la i vei ved forholdsvis godt mot etter å ha lagret opp med militær nødproviant (takk til Eirik og Trond).
Første lyspunkt kom i Tovik der det er en statoilstasjon med kaffemaskin og et bord og noen stoler INNE. Der satt vi da med kaffekoppen og nistematen og filosoferte over om det ikke var vel så imponerende og sykle Nordkapp- Tovik som Nordkapp–Lindesnes. Dessverre var vel svaret allerede gitt og vi måtte nok en gagn forlate varmen for å sykle videre.
Ut over dagen lettet været litt og vi kom oss så langt som vi skulle etter planen, men ivrige som vi var syklet vi litt videre og campet på et sted som het Våtvoll, kanskje ikke så lurt da det viste seg å leve opp til navnet.

Reidun

Dag 6 Setermoen - Gratangen

Siste ettappe før vi har hviledag hjemme i Gratangen. Skarve 6 mil før vi er hjemme og det er til en forandring sol og klar himmel. Når jeg kommer hjem skal jeg grille, treffe gode venner og lage salat. Jeg skal spise min etterlengtede frokost med bygg og lage pizza på onsdag. Jeg gleder meg!

Bjørghild

dag 5 Lyngseide - Setermoen

Etter ei fantastisk natt i lyngen i myke senger var tiden inne for å kaste seg på sykkelsetet igjen. Må sies at det var en smule vanskelig å ta farvel med fablabens komfort og tilbudet om egg til frokost, men vi måtte videre. Den første delen av veien gikk lekende lett frem mot Oteren, men herfra ble utfordringen større da motvinden kom og hilste på. Vi tror det for det meste gikk nedover mot Nordkjosbotn, selv om Bjørghild til tider syns noen av nedoverbakkene var merkverdig tunge å sykle (årsaken var at det faktisk var oppoverbakker!).

I Nordkjosbotn er det en statoilkafè, dette betyr automatisk kaffestopp, og som svensken sa; en skal ikke undervurdere mengden energi det er i en god kopp kaffe (og 7 brødskiver med leverpostei). Dette resulterte i god fart videre, til tross for oppoverbakke på oppoverbakke i motvind. Tilslutt førte alle bakkene til at vi sto på toppen av Heia noe sånt som 280 m.o.h. Herfra var det velsigna behagelig terreng ned til Buktamo og nok en statoilkafè. En statoilkopp er en fantastisk investering for en sliten syklist!

Målet for dagen var Setermoen, der Mildrid sin hybel fristet i det fjerne. Dessverre var ikke den i utgangspunktet så slette veien fra Buktamoen til Setermoen like slett på sykkel som den er i bil, og de siste 2 milene ble syklet på ren vilje og tanken på å få spise middagen under tak og ved et bord. Da vi endelig snublet inn på hybelen var vi intet mindre enn meget slitne, men godt fornøyd med oss selv og dagens 14,2 mil. Hurra!

Takk til Tore for at han hadde medfølelse med oss og faktisk kom kjørende med hybelnøkkelen, og takk til Mildrid for lånet av dette fantastiske husværet.

Reidun