dag 26 Evje - Lindesnes

Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å beskrive denne dagen. Det har vært så mye - målet er nådd og gleden er vanvittig. Det er vanskelig å beskrive den følelsen av å nå et mål som har ligget der så intenst så lenge. Det er selvfølgelig andre mål som har ligget der mye lengre og som er mye større, men dette har vært veldig konkret og vært et veldig viktig fokus de siste månedene

Det føles så teit å gi en rapport av dagen for den virker så alt for fjern. Evje er milevis borte, solen skinner og all svette og slit er glemt. Ja for det er mye svette og slit når en skal sykle 264 mil på 26 dager. Men ikke nok til at det sitter i kroppen så alt for lenge. Men det er vel kanskje i morgen jeg vil merke det. Men her kommer en liten rapport:

11 mil igjen: Regn. Hovden var selvfølgelig ikke den siste stigningen. Fra Evje skulle vi ta inn på noen småveier og dette innebar plutselig et nytt lite fjell.

8 mil igjen: Mye opp og ned. Så fant vi blåbær og Lindesnes ble nesten glemt en hel halvtime mens vi lesset innpå med antioksidanter.

4 mil igjen: Å ha fire mil igjen er ofte verre enn å ha fem. Dette gjelder med mye annet også. Fire er verken lite eller mye og det varer ekstra lenge. Som antropologstudent vil jeg kalle det en liminal fase, en kritisk fase som verken er enten eller og hvor alt kan skje. En fase en må gjennom for å komme videre her i livet, men som også er farlig fordi en kan gå fra vette og aldri komme ut. En av mine verste mareritt vil være å alltid ha fire mil igjen. Flatt.

2 ½ mil igjen: Så kom havet. Å ha 2 ½ mil igjen når du har syklet 263 mil er veldig rart. Om 2,5 mil skal vi ikke sykle mer. Da er det over. Da har jeg friheten til å velge å gå, ta buss eller bare sitte stille i lengre tid. Da skal jeg trille sykkelen til en tilhenger og feste den og sette meg inn i en bil. Det vil være en seier og en enorm belønning. Men også et tap. For om 2 ½ mil vil jeg bare ha de store og krevende målene igjen, de målene jeg ikke vet jeg vil nå og som til tider er skremmende å satse på. Mange av disse målene vet jeg ikke en gang hva er…

1 mil igjen: Det er latterlig å ha en mil igjen. Det er latterlig at denne ene mila er fylt med masse bratte oppoverbakker. Det er latterlig at veien er på sitt smaleste og mest svingete og er fylt med turisttrafikk og rånere. Det er latterlig at kneet begynner å verke

1 km igjen: Plutselig dukker fyrtårnet opp og jeg blir plutselig alvorlig trafikkfarlig. Kan på en måte ikke komme dit raskt nok. Det er bare oss og tårnet, alt i mellom av møtende biler og kronglete veier finnes ikke. Jeg overlever. Noe annet ville vært for dumt.

Lindesnes: Vi kommer gratis inn og må skrive i hedersboka for alle som har syklet Norge på langs. Jeg sier mye dumt fordi jeg ikke klarer å tenke. Jeg ringer hjem. Jeg spiser hedersis. Så kommer Åsa og Trygve som har invitert oss med på hytta. Igjen mangler jeg ord for hvor takknemlig jeg er. Alternativet ville være å sykle til Mandal som ligger 2 ½ mil unna og enda en natt i telt. Få kan fatte hvor lite lyst vi hadde til det.

Dermed var turen over… jeg fikk lov til å sette meg inn i bilen uten at det ble juks. Vi kjørte i fantastiske to timer før kom fram til Trygves sommerhus. Her ble en deilig middag med nyfisket fisk tilberedt mens vi dusjet. Til dessert var det en utsøkt gullerotkake (kaken jeg personlig mener burde fått navnet ” Verdens beste”). Det var øl, champagne og konjakk. Det var et kjempetrivelig selskap og det var noen herlige senger. Hva mer kan jeg si. Avslutningen kunne ikke bli bedre. Tusen takk til Åsa og Trygve!

Bjørghild

dag 25 Hovden - Evje

Alle sier at Seterdalen fra nord til sør er en eneste slak nedoverbakke. En alkoholiker fra Hovden påsto også at dette var et område som ville legge Lofoten, Helgelandskysten og Vestlandet i skyggen. Jeg kan bekrefte at det var mye, om ikke bare, nedoverbakker, men Setersdalen kommer ikke på min topp 10 liste. Vi har tatt igjen de milene vi lå bak, men halvveis fikk vi det regnet vi egentlig skulle hatt i går over oss (det er da en ikke vil høre at det nesten aldri regner i disse områdene). Våt inn til huden og ingenting tørt å bytte til klarte vi likevel å holde farten oppe etter at vi hadde bestemt oss for å koste på oss en campinghytte bare vi kom oss til Evje. Skuffelsen var mer en stor da alle campingplassene var fulle da vi endelig var på Evje og regnet økte i styrke. Tanken på en siste natt i telt var rette og slett ulidelig og jeg har ikke tidligere på turene vært nærmere et sammenbrudd. Mindre enn ett døgn fra målet og ting har aldri sett så håpløst ut. Hvis noen hadde sakt at du skal få en varm seng hvis du kysser mine tær, hadde jeg muligens gjort det på tross av min tåfobi. Jeg hadde muligens også satt meg i en liten båt på Atlanterhavet hvis jeg hadde fått låne en varmeovn på tross av min båtskrekk. Jeg kunne til og med ha gjort noe kriminelt bare for å få en natt på glattcella (men Evje har ikke den slags fasiliteter)

Evje har en Hydro Texaco som er åpen 24 timer i døgnet. Og rett ved siden av bor moren til eieren av bensinstasjonen som har en fin plen. Dette var rett og slett vår beste mulighet. Etter å ha fått lov til å tørke klær på lagret til bensinstasjonen satte vi opp våre beste bambiøyne og ringte på hos moren. Vi fikk lov til å sett opp telt i hagen hennes og da teltet var satt opp og soveposen rullet ut, så jeg plutselig en ende på natten igjen. Mine tidligere irrasjonelle tanker ble ganske latterlige.

Bjørghild

dag 24 Odda - Hovden

Hvordan angriper man en dag som allerede ligger mellom 3-4 mil på etterskudd og som inneholder 3 fjelloverganger, en værmelding som ikke engang dine foreldre klarer å finne positive lysglimt i, og to syke mager. Det har vært en stadig mer trykkende stemning mellom oss, stadig kortere svar og en stadig kortere lunte.

Vi har flere ganger fått spørsmål om hvordan vi klarer å opprettholde vennskapet i løpet av en slik tur. Jeg har også lenge hatt planer om å skrive litt om dette, men jo lenger jeg har ventet har temaet blitt mer og mer betent. Selvfølgelig tar det på å sykle mellom 10-15 mil om dagen når bakkene går opp og ned og været er ubarmhjertig. Selvfølgelig blir en lei av å prøve å sove i telt når regnet trykker teltduken lengre og lengre ned. Selvfølgelig blir en lei når ikke en gang matpausene gir et lite pusterom og når en aldri får fred og ro til å gå på toalettet. Selvfølgelig har hver av oss forskjellige måter å reagere på og selvfølgelig blir det vanskeligere å forstå den andres reaksjon jo mer en tappes for energi. Selvfølgelig brytes alle høflighetsgrenser mer ned og lar denne økende frustrasjonen gå utover den en reiser sammen med og den en kjenner best

Når jeg er i Gratangen en hel sommer kan en fort bli lei. Min reaksjon er ofte at jeg blir uforskammet lystig og sangglad. Min søsters reaksjon er at hun blir uforskammet mutt og stille. Det er ikke behov for en Norge-på-langstur for at vi skal fly i tottene på hverandre på slutten av sommeren. Men dette har til nå bare ført til irrasjonelle handlinger som vi i ettertid virkelig kan le av. Og når jeg allerede er i denne klisjéverdenen kan jeg også putte inn et sitat fra kronpins Haakons bryllupstale til Mette-Marit: ”det er få jeg kan bli mer adrenalinsint på”. De er som kjent fremdeles gift. Balansegangen ligger vel mellom det å kunne bli sint og si ifra og det å kunne skvære opp. Bare en av delene blir fort feil

Mer bekymret (og til stadig større irritasjon for Reidun) er jeg for Reiduns helsetilstand. Hun er enda ikke frisk etter oppkastsyken og jeg har en misstanke om at næringsinntaket er på bunn. Men jo mer jeg spør og prater om det, jo mer masete virker det og mer irritert blir hun. Kan minnes hvor irritert jeg selv ble da Frode og Reidun hele tiden spurte hvordan det gikk med kneet mitt, men jeg klarer ikke å finne ut hva annet jeg kan gjøre enn å spørre en gang til. Jeg er redd at hun skal svime av... jeg tror ikke dette er helt forsvarlig.

Det var som om værgudene forsto at vi hadde nok å stri med i dag. Mens været raset rundt oss klarte vi merkelig nok å holde oss forholdsvis tørre. Vi fikk også turens lengste tunnel (7,5 km) litt overraskende på. Skal ærlig innrømme at denne dagen virket temmelig håpløs i begynnelsen, men som de fleste tunneler lysner det etter hvert på den andre siden. Selv om den siste fjellovergangen ble tatt gående kom vi oss til Hovden og her ryktes det om at det er nedoverbakke helt ned til Kristiansand.

Bjørghild

dag 23 Voss - Odda

Voss framstår som muligens en av de fineste bygdebyene jeg har vært i. Nå skal det være sagt at jeg har lite greie på hva som defineres som by og bygdeby, nordlending som jeg er det ikke mange butikkene som skal til før jeg føler jeg er i byen, men fint var det. Frokosten ble spist ved den gamle steinkirken og vi tok oss god tid for en gang skyld

Vår hyggelige Statoilvenn kunne også gledelig fortelle at det bare var nedover til Odda. Med magesyke og dårlig kne kunne ikke opplysningen være bedre, men vi visste også innerst inne at det ikke finnes bakker på 10 mil, hvert fall ikke nedoverbakker.

Det går sakte med oss og vi må ta mange pauser men det går framover formen til Reidun er betydelig bedre enn det den var i går. Hun er igjen i stand til å spise is, selv om jeg tror det mest er for å glede meg. Men ting ser bedre ut enn i går og solen skinner

Jeg har også i dag fått muligheten til å kjøre politibil. Midt i en mindre variant av sognefjellnedstigningen hadde jeg plutselig ikke lenger den gule jakka på bagasjebrettet mitt. Ikke var den lenger opp heller så det kunne se ut som jeg hadde mistet den for lenge siden. Det var da det kom en politibil og freidig som jeg er, anså jeg meg selv som en kvinne i nød. Enten er politiet på Voss umåtelig snille eller så er det befolkningen som er det (eller begge deler). De løste i hvert fall jakkemysteiet på en to tre og skysset meg tilbake til Reidun. Dette gav bare et enda bedre helhetlige bilde av Voss. Så planen nå er å finne seg en kar der ifra og flytte til en gård hvor en kan dyrke urter og yste ost. Det må muligens være en tilflyttet en, for jeg var ikke så god på å forstå dialekten.

Bjørghild

dag 22 Sogndal- Voss

Etter den originale ruteplanen skulle vi egentlig slite oss over Vikafjellet i dag. Heldigvis ordnet det seg til det bedre, en båttur. Gøril, nabo og hybelkamerat av Frode jobber på en turistbåt som går mellom Slinde og Gudvang. Hun ordner sånn at vi fikk sitte på denne fantastidske turen som ikke bare er usedvanlig vakker, men som også sparer oss for 8 mil og et fjell. Vi blir godt tatt imot om bord og sammen med resten av turistene nyter vi turen og den gode maten om bord. Tusen takk til Gøril og de andre om bord!

Dessverre måtte jeg fort bite i meg mine ord om at når vi ikke var blitt syke til nå på turen, kom vi heller ikke til å bli det. Jeg var ikke før kommet ombor før jeg kjente en snikende kvalme komme sigende. Det hele var et faktum, spysyk for første gang på 14 år. Båtturen gikk rimelig greit, men då vi kom frem til Gudvang kollapset jeg på en benk, omringet av masse japanske turister som ganske åpenbart hadde det svært så morsomt på min bekostning.
Syk eller ikke syk, vi måtte videre og den første strekningen gikk rimelig greit. Problemene kom med de første stigningene og hver meter var en kamp. Ca halvveis til Voss hadde vi lunsjstopp ved en butikk der jeg benyttet anledningen til å sove litt på en benk. Bjørghild forhører seg om terrenget fremover og en fantastisk hyggelig dame kan fortelle at det er bare slett og nedover hele veien videre. Fulle av nytt pågangsmot legger vi i vei, men en anelse skeptiske for dette hørtes nesten for godt ut til å være sant. Det var det ikke, strekningen var som en drøm å sykle.

Vel fremme på Voss finner vi en Statoilstasjon der vi nyter en velfortjent kopp te, får nattmat i form av boller og tips om bra teltplass ved nok en skole. Alt i alt en bra dag til tross for sykdom.

Reidun

dag 21 Galdesand - Sognefjøra

For noen dager siden snakket vi om at vi følte vi hadde kommet oss over faresonen for å bli syk eller få slitasjeskader. Vi har begge overlevd Finmark i bare en tynn ullgenser, og vi har begge hatt forbigående vondt i kneet. Men igjen blir vi tatt litt på sengen. Gårsdagens harde etappe ble litt for mye for kneet mitt og i dag har jeg ganske store smerter. Det går greit på flatmark, men med en gang det kommer en stigning er det som om kneet faller ut av ledd og må knekkes tilbake. Jeg trøster meg med at det ville kanskje vært enda vondere, men det hjelper lite når dagens etappe går over Sognefjellet – Nord-Europas høyeste fjellovergang på over 1300 meter. Men skal en se positivt på det vil det i dag ikke bli noen diskusjon om vi skal gå eller sykle de bratte stigningene opp mot toppen

Sognefjell har hele tiden vært et lite mål i seg selv. Det er siste fjellover gang på en stund og det er også det høyeste vi kommer. I tillegg er dette dagen når vi kommer tilbake til kysten og dagens etappe skal også ende hos familien til Frode hvor det venter en seng, en dusj og kanskje mat som ikke er laget på stormkjøkken

Vi begynte dagen som helter. En amerikansk familie slapp oss nesten ikke fri i iveren etter fortelle oss hvor imponert de var. Til slutt syklet vi derifra mens vi vinket som kongen og dronningen på 17. mai. Men tapt av synet, varte det ikke lenge før kneet gjorde kål på min heltestatus og tvang meg i kne. Det meste av stigningen måtte vi rett å slett gjøre gående

Sognefjellet har også turens råeste sikksakk bakke på den andre siden. Råheten kan illustreres med at vi ble nøtt til å ta en pause midt i bakken for å kjøle ned felgene etter all bremsingen. Det var etter min smak nesten for mye nedover og det varte såpass lenge at en rakk å tenke ut hvor katastrofalt det ville bli hvis en beregnet litt feil. Med tynne hjul og ingen demping er det lite som skal til før en mister kontroll. Men vi overlevde.

Vi kom fram til Sognefjøra sent på kvelden og ble hjertelig mottatt av foreldrene til Frode som sto klar med taco og reker. Til alle som har tatt imot oss og huset oss på denne turen: Jeg tror ikke dere vet hvor mye vi setter pris på det. Det er også vanskelig å forklare uten å virke masete. Det betyr hvert fall uendelig mye for oss og vi er evig takknemlig. Det ble sen kveld, men for en seng! Jeg sovnet på et øyeblikk, og det er noe som hører til skjeldenheten.

Bjørghild

dag 20 Dombås - Galdesand

Det er enkelte ting folk har en tendens til å si og fortelle oss som vi godt kunne være for uten. Dette gjelder særlig informasjon som kan ødelegge optimismen om et bedre vær. Når det silregner og himmelen er dekket med et ugjennomtrengelig grått skydekke, er denne optimismen svært skjør og vanskelig å opprettholde. Da vil en ikke høre informasjon som dette:

Det er 3, 5 grader over Dovre i dag
Dette er ikke noe regn å snakke om i forhold til det dere kommer til å møte i lengre sør
Jasså, dere skal kjempe med Heia i dag
Været skal vist bli dårligere i morgen….hehehe
Det er 20 grader i Ålesund i dag (dette var da jeg sto klissvåt, kald og søvnløs utenfor Statoil og personen hadde kun dette på hjertet)

La meg være uviten om været og alle andre umuligheter. Det hjelper meg ingenting å vite at det er fint vær i Ålesund!!!! Da er det bedre å lyve eller å holde kjeft!

På vei mot Lesja møtte vi vår andre kjendis. Jeg som ikke har hatt TV på to år og som ikke har fulgt med i sporten siden Trulsen og co vant OL i curling, viste ikke hvem Lars Berger var, men til alle andre uoppdaterte er han en habil skiskytter som også går langrenn. Dette vist både Frode og Reidun da vi syklet opp på siden av han i en treningsøkt. Men man kan aldri være for sikker så jeg måtte spørre for så å være freidig nok til å spørre om autografen til min lillesøster som har en drøm om å bli skiskytter. Hennes største helt er mulig Bjørndalen, men jeg kan vel ikke regne med at jeg skal sykle forbi han også. Han sa ja og jeg ble kjempeflau. Bortsett fra en litt ufrivillig autograf fra Stig Van Eik fra 10ende klasse (han som sang på Grand Prix med 200 desibel på øret og som mirakuløst overlevde uten varige men) har jeg har aldri spurt om autografen til noen før, og komme ikke til å gjøre det igjen. Det blir for flaut

Mellom oss og Våga sto nok et fjell på samme høyde som Dovre. Forskjellen var bare at stigningen var mye krappere og at det bare var en lite grusvei. Vi måtte igjen ta beina fatt. Her har vi alle en litt forskjellig oppfatning av det å gå i stede for å sykle. Reidun ser på dette som et tap og nesten litt juks. Jeg ser på det som avveksling fra det å sykle og føler at så lenge jeg dytter min egen sykkel og bagasje er det enda ikke juks. Det er heller ingen pause for Reidun har en gange som kan ta knekken på de fleste (spør Ida Sofie). Frode er nok litt på Reidun sin side, men er også min redning etter som han er veldig flink til å tilpasse tempoet til det jeg klarer. Takk Frode!

På toppen av fjellet ble vi møtt av den sterkeste motvinden under hele turen. Vi måtte sykle på rekk for å i det hele tatt komme framover og girene sto på de letteste selv i nedoverbakkene. Det var rett og slett en kamp mot vinden, men så lenge det ikke regnet følte jeg at vi hadde marginen på vår side. Dessuten var landskapet vilt og fagert og som tatt ut av nasjonalromantikkens mest dramatiske bilder.

Endra bedre ble det da vi bikket over kanten på den andre siden og hele fjellsiden var fylt med eldgamle tømmersetrer hele veien ned til et idyllisk Vågamo (som jeg vil kalle det norske svar på Todos Santos) Motvind ble til medvind og vi cruiset bort til Lom (hvor jeg endelig fikk studer en stavkirke på nært hold) og Galdesand hvor vi omsider campet. Fin dag!

Bjørghild