Forventninger

Det er natt og jeg er våken. Tenkte det kunne være på sin plass og skrive en liten forventningblogg sånn rett før det store eventyr. Et eventyr fylt med blodslit, bratte bakker, posemat, svette soveposer, ustoppelige snørrendene neser, kulde, motvind, gnagsår på plasser en ikke viste det gikk ann å ha gnagsår og vonde knær. Og på tross av alt det er dette noe jeg likevel gjør frivillig og som jeg på alvor vil kalle et eventyr. For de som enda ikke har fått muligheten til å spørre hvorfor vi gjør dette kan jeg svare at jeg ikke helt husker hvor ideen kom fra. Jeg har også vært av dem som har kjent på taknemmligheten og komforen i et bilsete hver gang vi har kjørt forbi svette sykkelturister som enten kjemper seg cm for cm oppover fjellovergangene, eller som må bryte seg gjennom murer med regn med bare hjelmen som beskyttelse. Jeg er også av dem som har vært ganske uheldig på sykkel, hvor en rekke knall og fall har resultert i benbrudd, hjernerystelse og lengre perioder med døve ører. Pappa nevnte faktisk her om dagen at han hadde slappet mye mer av hvis jeg heller hadde valgt å reise til India (og noen ganger er jeg ganske enig). Det er ikke mulig å legge under en stol at dette er er en risikabel ferd hvor store deler av turen skal tilbringes på E6 side om side med trailere og gale ungdom som nettopp har kjørt opp. Det er ingen lek og det går heller ikke bare nedover bare fordi vi velger å sykle fra nord til sør (en velbrukt spøk)

Så det er vel her at jeg skal komme med alle de fantastiske tingene som gjør denne turen verdt å utføre og som gjør det til et fantastisk eventyr. Jeg tviler på at jeg vil klare å overbevise alle og en hver og noen ganger er jeg ikke helt overbevist selv. Men jeg tror det skal gå bra. Jeg tror faktisk det skal bli en av disse opplevelsene for livet som en kan tenke tilbake på som en stor og inspoirerende ting, og det er vel et argument nok i seg selv. Jeg tror også vi lever i en av verdens vakreste land og hva er vel ikke mer naturlig enn å ville se mer av det. I det jeg står i fare for å ramle ned i en kvalmende gugge av nasjonalromantisk patriotisme vil jeg skynde meg å si at også dette er en skrytetur. Jeg gleder meg til å kunne fortelle mine barnebarn om dette. Med tanke på hvor håpløse og gammeldagse dagens sykler vil virke om 50 år og at framtidens nordmenn bare blir latere og latere, vil jeg automatisk bli den barskeste bestemoren i mils omkrets (med mindre Reidun blir min nabo). Videre gleder jeg meg til alle nedoverbakkene, til alle soldagene, til å kunne være turist i eget land, til å møte nye mennesker, til sjokkoladepausene, til heiagjengen oppå Gratangsfjellet, til bloggoppdatering, til å lære å slippe styre med begge hender, til bålkos med grillet mais, til de dagene vi anstrenger oss i å lage noe godt på stormkjøkknet, til en velfortjent dusj, til turistinformasjonen i Mosjøen, til følelsen av å endelig nådd toppen av bakken, til følelsen av å være sterk og barsk og til følelsen av å være i bevegelse mot et definert mål.

En og annen vil kanskje her kalle meg naiv og og ubønnhørlig romantisk etter som det meste av det jeg gleder meg til ikke handler om realiteten (som handler om å sykle). De har nok også rett og jeg kan prøve å ta det til etterretning, men kanskje handler det å sykle Norge på langs om alle disse andre tingene også og da er det kanskje også verdt det

Bjørghild