Alta virker så milevis unna, men på de 14,2 milene har vi krysset en fylkesgrense og møtt på mange utfordringer. Først måtte vi nok en gang innse at yr.no ikke er til å stole på. Stor sol og lett bris fra sør viste seg å bli nok en grå dag med vind fra alle kanter. Men noen ganger var det medvind. Ellers måtte vi forbi 8 km med veiarbeid (en utfordring for våre hybridsyklers tynne hjul). Så var det en etterlengtet statoilstasjon som lot vente på seg enda to mil. Der fikk vi høre om en uendelig bakke som vi måtte møte i motvind. Faren med slike bakker er at en tar toppen for tidlig. Etter tre kilometere flatet det ut og vi fnøs av den lokalekjente og tenkte at verden hadde sett verre motbakker enn som så. Men rundt svingen dukket en ny bakke, så en ny og så en ny og deretter tok den aldri slutt. På toppen var vi begge enig i at det vare en uendelig bakke.
Den siste utfordringen var det navngjetne Kvænangen fjellet 350 meter rett opp, en mil i bratt sikksakk. One small step for a man in a car, one gigant leap for two cyclists. Vi måtte for første gang ta bena fatt. Det er i disse situasjonene en får best øye på reaksjonene en vekker i den forbigående biltrafikken. Det er alt fra likgyldige ansikter, til medlidende, til febrilsk vinkende til de som sakker ned farten og tar bilde. Det er morsomt å være turist i eget land og det er ikke så fjernt fra backpackerlivet i India. I våre selvlysende gule jakker er vår turistidentitet sterkere enn den norske og slik kommer også den norske tilbakeholdenhetene i bakgrunnen. På denne måten blir ikke bare de andre turistene og våre medsyklister mer spennende, men også det det landet jeg trodde jeg kjente får et eksotisk preg. Dette kan også skje på en fin solskinsdag i Trondheim, men de skjærende gule sykkeljakkene sammen med bagasjen på syklene gjør det det kanske litt lettere.
Bjørghild
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar