Og da var jeg plutselig blitt en av dem som helt frivillig kjemper seg oppover de de bratte bakkene på to hjul og med over 15 kilo på bagasjebrettet og med regn og snø høljene over seg. Uten å overdrive kan jeg si at værgudenen virkelig gjore sitt for å teste ut vår utholdenhet mens turistbusser, bobiler og andre biler hele tiden gav et alt for velkjent bilde av hvor lett og komfortabelt livet egentlig kunne være.
Etter diverse timer på buss, etter diverse tomme timer hvor en bare kan studere hvor mange oppoverbakker Norge består av, etter diverse bussbytter, etter en charterbusstur innom det nordligste fiskeværet (hvor tyske turister klappet i hendene og knipset med kameraet når guiden sa de fikk lov), etter at bussjåføren hadde sneket oss inn på platået da heller ikke han var fan av at Rica hotell skulle tyne fattige studenter for penger (det koster 200 kr å komme inn på området). Etter alt snakk og planlegging...så sto vi der, helt ytterst på Nordkapplatået hvor en ikke kan komme nærmere Nordpolen, med hver vår sykkel. En skulle tro at et slikt øyeblikk skulle være av det høytidelige slaget. Et øyeblikk hvor en kunne markere en begynnelse på noe nytt. Et øyeblikk som kunne feires på et vis.
Realiteten ble en ganske annen da vi plutselig fikk dårlig tid. Etter å hevet i oss en matbit, knipset noen bilder av denne globussen, balanserte vi plutselig på hver vår fullastede sykkel. Vi var i gang, men dette rakk jeg nesten ikke å tenke på da det å manøvrere en sykkel med 15 kilo bagasje i vind og snøvær er noe ganske annet enn å sykle rundt bynesset i 30 grader,sol og med en flaske vann festet til bagasjebrettet.
Jeg har alltid tenkt at jeg bor forferdelig langt nord, men ved siden av Finnmark er Troms rene syden. Her har knapt våren startet, det finnes ingen trær (bare en og annen dvergbjørk som stikker opp av snøen) og 90% av all trafikken består av bobiler og turistbusser, fullstappet av tyskere, japanere og franskmenn som skal ta bilde av globussen og forte seg vider sørover. På sykkel er dette ikke mulig. det beste vi kan gjøre er å sykle fortest mulig for å holde varmen og når det ikke lenger er mulig, må en sykle likevel. På et kritisk punkt var jeg så kald på fingrene at jeg ikke klarte å gire og måte bruke handbaken. Under slike forhold er det også vanskelig å holde på et kamera, og derfor ble det svært lite bilder.
Det litt rare er at jeg enda ikke en gang til har spurt meg selv hvorfor jeg velger å gjøre dette (og det er vel også et bra tegn ettersom dette er den første dagen). Selv i de verste snøbygene tenkte jeg ikke "hvorfor". Det kan også ha seg at det var fordi jeg måtte konsentrere meg om å holde meg på syklen, men jeg tror at dette har blitt et prosjekt jeg bare må gjennomføre. Det er rett og slett ikke noe spørsmål. Jeg tviler heller ikke på at det kommer til å bli bra. I det en sykler inn i en ny regnskur sykler en også mot finere vær på den andre siden. Vet dette høres kvalmende klisjefylt ut, men det gir motivasjon til å sykle vidre.
Etter 11 mil campet vi i Russenes sammen med en svenske som skulle sykle til Kreta (?) og som var veldig glad i kaffe. Vi syklet også sammen med en fra tyskland som hadde syklet jorden rundt og som hadde en gitar festet til styre. Lurer på om jeg kommer til å bli slik?
Bjørghild
1 kommentar:
Legg inn en kommentar