dag 2 Russenes - Kvænvik

Det å våkne opp i et telt etter en begredelig natts søvn er ikke alltid like inspirerende og morsomt. Det er vel kanskje for mye å håpe at det noen gang kommer til å bli det. Hovne øyne, frosne tær, støl rygg og en marginal lyst til å krype ut av soveposen hvor det garantert er enda kaldere. Ikke bare skal du stå ute i et goldt og øde lanskap og holde varmen i klær som allerede er fuktige fra gårsdagen, en må også pakke ned alt en eier og har og gjøre det så strategisk og lurt som mulig. Da er det enklere å bli i soveposen, selv for et a-menneske som meg. Men å si at vi lå å latet oss vil vær å ta munnen for full. Inni de tynne soveposene lå vi i fosterstillig og brukte alle overlevelsesteknikker som vi hadde lært på barneskolen om hvordan en best kunne holde på varmen i det en er i ferd med å fryse i hjel. Soveposen var snurpet rundt nesen og hender og føtter som er store energiutløp, var foldet inn i kroppen så godt det lot seg gjøre

Når målet ligger 260 mil forran deg og hastigheten ligger på ca to mil i timen er det viktig å lage mindre mellommål: toppen av bakken; neste statoilstasjon; neste lunsjplass osv. I det en stopper for å lade opp med nøtter og tørket frukt er det som å ta helg etter en lang dag med hardt arbeid. Forskjellen er at der en vil at helgen bare skal vare og vare, vil en på toppen av Sennalandet i regn og 9 grader fort forstå nødvendigheten av å sykle vidre. Det er kaldt her og vi vil sørover.

Etter 8 mil med folketomt viddelandskap kom vi til Alta som hadde to kjøpesentere, sommerklær i utstillings-

vinduene og dagens aviser til salgs. Vi sugde til oss det vi kunne av det urbane liv og så etterlengtende på sommerkjolene. Reidun måtte hale meg ut av Sund Kost butikken i det jeg ukritisk hadde tenkt til å fylle sykkelsekken med malte linfrø, tartex og linser. Innbitt måtte vi igjen passere all komfor på jakt etter polvåtter noe som var umulig å oppbringe da alle hevdet det var blitt sommer. Jeg er ganske takknemlig for at vi bor så langt sør

Bjørghild