Dag 6 Setermoen - Gratangen

Siste ettappe før vi har hviledag hjemme i Gratangen. Skarve 6 mil før vi er hjemme og det er til en forandring sol og klar himmel. Når jeg kommer hjem skal jeg grille, treffe gode venner og lage salat. Jeg skal spise min etterlengtede frokost med bygg og lage pizza på onsdag. Jeg gleder meg!

Bjørghild

dag 5 Lyngseide - Setermoen

Etter ei fantastisk natt i lyngen i myke senger var tiden inne for å kaste seg på sykkelsetet igjen. Må sies at det var en smule vanskelig å ta farvel med fablabens komfort og tilbudet om egg til frokost, men vi måtte videre. Den første delen av veien gikk lekende lett frem mot Oteren, men herfra ble utfordringen større da motvinden kom og hilste på. Vi tror det for det meste gikk nedover mot Nordkjosbotn, selv om Bjørghild til tider syns noen av nedoverbakkene var merkverdig tunge å sykle (årsaken var at det faktisk var oppoverbakker!).

I Nordkjosbotn er det en statoilkafè, dette betyr automatisk kaffestopp, og som svensken sa; en skal ikke undervurdere mengden energi det er i en god kopp kaffe (og 7 brødskiver med leverpostei). Dette resulterte i god fart videre, til tross for oppoverbakke på oppoverbakke i motvind. Tilslutt førte alle bakkene til at vi sto på toppen av Heia noe sånt som 280 m.o.h. Herfra var det velsigna behagelig terreng ned til Buktamo og nok en statoilkafè. En statoilkopp er en fantastisk investering for en sliten syklist!

Målet for dagen var Setermoen, der Mildrid sin hybel fristet i det fjerne. Dessverre var ikke den i utgangspunktet så slette veien fra Buktamoen til Setermoen like slett på sykkel som den er i bil, og de siste 2 milene ble syklet på ren vilje og tanken på å få spise middagen under tak og ved et bord. Da vi endelig snublet inn på hybelen var vi intet mindre enn meget slitne, men godt fornøyd med oss selv og dagens 14,2 mil. Hurra!

Takk til Tore for at han hadde medfølelse med oss og faktisk kom kjørende med hybelnøkkelen, og takk til Mildrid for lånet av dette fantastiske husværet.

Reidun

dag 4 Oksfjordhamn - Lyngseide

Det jeg jeg ofte liker best, men som jeg også kan mislike mest, er hvordan små tilfeldigheter kan endre kursen i forskjellige retninger. Det er vel også få som kan nekte på at jeg er blant de som dårligst utnytter meg av slike tilfeldigheter. Ofte har jeg ikke tid til noe annet enn en stø kurs rett fram og ofte blir denne kursen så stødig at den ikke lenger går framover, men blir sittende fast. Men med de gule sykkeljakkene føler jeg også det det er blitt lettere å gripe slike anledninger. I dag har vært en slik dag. En dag hvor små tilfeldigheter har ført til større tilfeldigheter som tilslutt fikk oss til å gjøre endringer i vår fastsatte plan. Hvor disse til feldighetene startet er vanskelig å si og analyserer man for mye i dette kan en bli gal, men det hadde nok mye med at vi rakk ti over tre-fergen over til Lyngseide på veldig små marginer. Jeg tror aldri har syklet tre mil fortere og her var det nok Reiduns vilje og muskler som gjorde at vi i det hel tatt nådde den. Halvtimen på fergen var ikke nok til å restituere seg og vi så det som en nødvendighet å ta en ny kaffepause ved statoil på den andre siden . Jeg har aldri vært i Lyngen og det har nesten ikke Reidun heller. Likevel klart vi å treffe på den eneste hun kjente i mils omkrets på statoil. En eks av et søskenbarn. Dette førte til en lengre kaffepause, hvor vi ble anbefalt å stikke innom en internasjonal fab lab. Hva er det for slags labb spurte jeg. Svaret var at det var en fab lab som på et mystisk vis hadde havnet i rurale Lyngen.

Vi syklet videre og nøt et landskap som fullt fortjent har fått navnet Lyngsalpene og som kan konkurrere med Lofoten, Himalaya og Todos Santos i prakt. Og så sto Fab labben der. En internasjonal labb med et lokalt utseende og som på ingen måte så ut som en labb fra utsiden. en liten titt kunne vel ikke skade. Ved porten ble vi tatt imot av Johan fra California som så ut som han hadde ventet på oss. Deretter fikk vi en omvisning og en forklaring på hva en fab labb er. En forklaring jeg ikke vet om jeg tørr å gjenfortelle, men hvor jeg kan henvise og anbefale alle om å besøke fablabb.no for nærmere informasjon. Det virket som en plass en kan komme med ideer som en en kan programerere på data for så og koble denne til alle slags mulige maskiner som kunne gjøre ideen virkelig (hvis dere på fab lab leser denne forklaringen må dere ha medlidenhet med en svært så lite teknologisk sjel).

Fab labben i Lyngen gjør det også mulig å lage egen design og vi fikk laget våre egen T-skjorter spesiallaget for vårt oppdrag. Deretter fikk vi møte høyeste hold som laget middag til oss, en av de beste fiskesuppene jeg har smakt som kanskje bare min kjære mor kan slå (fiskesuppe er det beste jeg vet!) Og til slutt fikk vi sove i de beste senger som er å få tak i landet. Vi lå bedre enn prinsessen, selv etter at hun hadde fjernet erten

Det er vanskelig å gjengi dagens inntrykk i kortfattethet. Det er så mye jeg ikke vet hvordan jeg skal forklare. Og det er så mange hysterisk morsomme historier jeg ikke får plass til. Men Lyngen er herved blitt et paradis i mitt hjerte. Når jeg en dag står som ferdigutdannet antropolog og ikke får jobb (som er ofte det som skjer med studeneter fra Dragvoll) vil jeg mer enn gjerne vaske gulvene i fab lab hver dag og bake ferske rundstykker til frokost hver morgen. Jeg tar ikke så mye plass og trenger ikke mer enn et lite naust å bo i (og kanskje en varmeovn på vinteren)!

Til sist vil jeg og Reidun takke Johan, Kenny og Haakon for å ha brukt så mye tid på oss og for en fantastisk gjestfrihet. Håper båtkonkurransen var en suksess!

Bjørghild

dag 3 Kvænvik- Oksfjordhamn

Alta virker så milevis unna, men på de 14,2 milene har vi krysset en fylkesgrense og møtt på mange utfordringer. Først måtte vi nok en gang innse at yr.no ikke er til å stole på. Stor sol og lett bris fra sør viste seg å bli nok en grå dag med vind fra alle kanter. Men noen ganger var det medvind. Ellers måtte vi forbi 8 km med veiarbeid (en utfordring for våre hybridsyklers tynne hjul). Så var det en etterlengtet statoilstasjon som lot vente på seg enda to mil. Der fikk vi høre om en uendelig bakke som vi måtte møte i motvind. Faren med slike bakker er at en tar toppen for tidlig. Etter tre kilometere flatet det ut og vi fnøs av den lokalekjente og tenkte at verden hadde sett verre motbakker enn som så. Men rundt svingen dukket en ny bakke, så en ny og så en ny og deretter tok den aldri slutt. På toppen var vi begge enig i at det vare en uendelig bakke.
Den siste utfordringen var det navngjetne Kvænangen fjellet 350 meter rett opp, en mil i bratt sikksakk. One small step for a man in a car, one gigant leap for two cyclists. Vi måtte for første gang ta bena fatt. Det er i disse situasjonene en får best øye på reaksjonene en vekker i den forbigående biltrafikken. Det er alt fra likgyldige ansikter, til medlidende, til febrilsk vinkende til de som sakker ned farten og tar bilde. Det er morsomt å være turist i eget land og det er ikke så fjernt fra backpackerlivet i India. I våre selvlysende gule jakker er vår turistidentitet sterkere enn den norske og slik kommer også den norske tilbakeholdenhetene i bakgrunnen. På denne måten blir ikke bare de andre turistene og våre medsyklister mer spennende, men også det det landet jeg trodde jeg kjente får et eksotisk preg. Dette kan også skje på en fin solskinsdag i Trondheim, men de skjærende gule sykkeljakkene sammen med bagasjen på syklene gjør det det kanske litt lettere.

Bjørghild

dag 2 Russenes - Kvænvik

Det å våkne opp i et telt etter en begredelig natts søvn er ikke alltid like inspirerende og morsomt. Det er vel kanskje for mye å håpe at det noen gang kommer til å bli det. Hovne øyne, frosne tær, støl rygg og en marginal lyst til å krype ut av soveposen hvor det garantert er enda kaldere. Ikke bare skal du stå ute i et goldt og øde lanskap og holde varmen i klær som allerede er fuktige fra gårsdagen, en må også pakke ned alt en eier og har og gjøre det så strategisk og lurt som mulig. Da er det enklere å bli i soveposen, selv for et a-menneske som meg. Men å si at vi lå å latet oss vil vær å ta munnen for full. Inni de tynne soveposene lå vi i fosterstillig og brukte alle overlevelsesteknikker som vi hadde lært på barneskolen om hvordan en best kunne holde på varmen i det en er i ferd med å fryse i hjel. Soveposen var snurpet rundt nesen og hender og føtter som er store energiutløp, var foldet inn i kroppen så godt det lot seg gjøre

Når målet ligger 260 mil forran deg og hastigheten ligger på ca to mil i timen er det viktig å lage mindre mellommål: toppen av bakken; neste statoilstasjon; neste lunsjplass osv. I det en stopper for å lade opp med nøtter og tørket frukt er det som å ta helg etter en lang dag med hardt arbeid. Forskjellen er at der en vil at helgen bare skal vare og vare, vil en på toppen av Sennalandet i regn og 9 grader fort forstå nødvendigheten av å sykle vidre. Det er kaldt her og vi vil sørover.

Etter 8 mil med folketomt viddelandskap kom vi til Alta som hadde to kjøpesentere, sommerklær i utstillings-

vinduene og dagens aviser til salgs. Vi sugde til oss det vi kunne av det urbane liv og så etterlengtende på sommerkjolene. Reidun måtte hale meg ut av Sund Kost butikken i det jeg ukritisk hadde tenkt til å fylle sykkelsekken med malte linfrø, tartex og linser. Innbitt måtte vi igjen passere all komfor på jakt etter polvåtter noe som var umulig å oppbringe da alle hevdet det var blitt sommer. Jeg er ganske takknemlig for at vi bor så langt sør

Bjørghild

dag 1 Nordkapp - Russenes

Og da var jeg plutselig blitt en av dem som helt frivillig kjemper seg oppover de de bratte bakkene på to hjul og med over 15 kilo på bagasjebrettet og med regn og snø høljene over seg. Uten å overdrive kan jeg si at værgudenen virkelig gjore sitt for å teste ut vår utholdenhet mens turistbusser, bobiler og andre biler hele tiden gav et alt for velkjent bilde av hvor lett og komfortabelt livet egentlig kunne være.

Etter diverse timer på buss, etter diverse tomme timer hvor en bare kan studere hvor mange oppoverbakker Norge består av, etter diverse bussbytter, etter en charterbusstur innom det nordligste fiskeværet (hvor tyske turister klappet i hendene og knipset med kameraet når guiden sa de fikk lov), etter at bussjåføren hadde sneket oss inn på platået da heller ikke han var fan av at Rica hotell skulle tyne fattige studenter for penger (det koster 200 kr å komme inn på området). Etter alt snakk og planlegging...så sto vi der, helt ytterst på Nordkapplatået hvor en ikke kan komme nærmere Nordpolen, med hver vår sykkel. En skulle tro at et slikt øyeblikk skulle være av det høytidelige slaget. Et øyeblikk hvor en kunne markere en begynnelse på noe nytt. Et øyeblikk som kunne feires på et vis.

Realiteten ble en ganske annen da vi plutselig fikk dårlig tid. Etter å hevet i oss en matbit, knipset noen bilder av denne globussen, balanserte vi plutselig på hver vår fullastede sykkel. Vi var i gang, men dette rakk jeg nesten ikke å tenke på da det å manøvrere en sykkel med 15 kilo bagasje i vind og snøvær er noe ganske annet enn å sykle rundt bynesset i 30 grader,sol og med en flaske vann festet til bagasjebrettet.

Jeg har alltid tenkt at jeg bor forferdelig langt nord, men ved siden av Finnmark er Troms rene syden. Her har knapt våren startet, det finnes ingen trær (bare en og annen dvergbjørk som stikker opp av snøen) og 90% av all trafikken består av bobiler og turistbusser, fullstappet av tyskere, japanere og franskmenn som skal ta bilde av globussen og forte seg vider sørover. På sykkel er dette ikke mulig. det beste vi kan gjøre er å sykle fortest mulig for å holde varmen og når det ikke lenger er mulig, må en sykle likevel. På et kritisk punkt var jeg så kald på fingrene at jeg ikke klarte å gire og måte bruke handbaken. Under slike forhold er det også vanskelig å holde på et kamera, og derfor ble det svært lite bilder.

Det litt rare er at jeg enda ikke en gang til har spurt meg selv hvorfor jeg velger å gjøre dette (og det er vel også et bra tegn ettersom dette er den første dagen). Selv i de verste snøbygene tenkte jeg ikke "hvorfor". Det kan også ha seg at det var fordi jeg måtte konsentrere meg om å holde meg på syklen, men jeg tror at dette har blitt et prosjekt jeg bare må gjennomføre. Det er rett og slett ikke noe spørsmål. Jeg tviler heller ikke på at det kommer til å bli bra. I det en sykler inn i en ny regnskur sykler en også mot finere vær på den andre siden. Vet dette høres kvalmende klisjefylt ut, men det gir motivasjon til å sykle vidre.

Etter 11 mil campet vi i Russenes sammen med en svenske som skulle sykle til Kreta (?) og som var veldig glad i kaffe. Vi syklet også sammen med en fra tyskland som hadde syklet jorden rundt og som hadde en gitar festet til styre. Lurer på om jeg kommer til å bli slik?

Bjørghild

Forventninger

Det er natt og jeg er våken. Tenkte det kunne være på sin plass og skrive en liten forventningblogg sånn rett før det store eventyr. Et eventyr fylt med blodslit, bratte bakker, posemat, svette soveposer, ustoppelige snørrendene neser, kulde, motvind, gnagsår på plasser en ikke viste det gikk ann å ha gnagsår og vonde knær. Og på tross av alt det er dette noe jeg likevel gjør frivillig og som jeg på alvor vil kalle et eventyr. For de som enda ikke har fått muligheten til å spørre hvorfor vi gjør dette kan jeg svare at jeg ikke helt husker hvor ideen kom fra. Jeg har også vært av dem som har kjent på taknemmligheten og komforen i et bilsete hver gang vi har kjørt forbi svette sykkelturister som enten kjemper seg cm for cm oppover fjellovergangene, eller som må bryte seg gjennom murer med regn med bare hjelmen som beskyttelse. Jeg er også av dem som har vært ganske uheldig på sykkel, hvor en rekke knall og fall har resultert i benbrudd, hjernerystelse og lengre perioder med døve ører. Pappa nevnte faktisk her om dagen at han hadde slappet mye mer av hvis jeg heller hadde valgt å reise til India (og noen ganger er jeg ganske enig). Det er ikke mulig å legge under en stol at dette er er en risikabel ferd hvor store deler av turen skal tilbringes på E6 side om side med trailere og gale ungdom som nettopp har kjørt opp. Det er ingen lek og det går heller ikke bare nedover bare fordi vi velger å sykle fra nord til sør (en velbrukt spøk)

Så det er vel her at jeg skal komme med alle de fantastiske tingene som gjør denne turen verdt å utføre og som gjør det til et fantastisk eventyr. Jeg tviler på at jeg vil klare å overbevise alle og en hver og noen ganger er jeg ikke helt overbevist selv. Men jeg tror det skal gå bra. Jeg tror faktisk det skal bli en av disse opplevelsene for livet som en kan tenke tilbake på som en stor og inspoirerende ting, og det er vel et argument nok i seg selv. Jeg tror også vi lever i en av verdens vakreste land og hva er vel ikke mer naturlig enn å ville se mer av det. I det jeg står i fare for å ramle ned i en kvalmende gugge av nasjonalromantisk patriotisme vil jeg skynde meg å si at også dette er en skrytetur. Jeg gleder meg til å kunne fortelle mine barnebarn om dette. Med tanke på hvor håpløse og gammeldagse dagens sykler vil virke om 50 år og at framtidens nordmenn bare blir latere og latere, vil jeg automatisk bli den barskeste bestemoren i mils omkrets (med mindre Reidun blir min nabo). Videre gleder jeg meg til alle nedoverbakkene, til alle soldagene, til å kunne være turist i eget land, til å møte nye mennesker, til sjokkoladepausene, til heiagjengen oppå Gratangsfjellet, til bloggoppdatering, til å lære å slippe styre med begge hender, til bålkos med grillet mais, til de dagene vi anstrenger oss i å lage noe godt på stormkjøkknet, til en velfortjent dusj, til turistinformasjonen i Mosjøen, til følelsen av å endelig nådd toppen av bakken, til følelsen av å være sterk og barsk og til følelsen av å være i bevegelse mot et definert mål.

En og annen vil kanskje her kalle meg naiv og og ubønnhørlig romantisk etter som det meste av det jeg gleder meg til ikke handler om realiteten (som handler om å sykle). De har nok også rett og jeg kan prøve å ta det til etterretning, men kanskje handler det å sykle Norge på langs om alle disse andre tingene også og da er det kanskje også verdt det

Bjørghild